Onsdag den 3. februar falt mange høyspentlinjer ut, og det var vel bare Kragerø sentrum som hadde strøm en periode.
Det var et stort snøfall, kraftig vind kombinert med is-last på linjene som forårsaket feilene. Hele den nye kommunen ble berørt, men verst gikk det ut over de ytre distriktene. Ikke bare strømforsyningen ble utsatt for feil.
I en periode var mesteparten av telefonforbindelsene ute av drift, både rikstelefonen og den internt i kommunen. Da elverksmontørene kom seg til Skåtøy og fikk se tilstanden til høyspentlinja som gikk fra Hekseberg over Buskholmene ut til Jomfruland, mistet de nesten motet.
Så godt som alle mastene var falt ned, å få reparert dette måtte nødvendigvis ta lang tid. Her måtte det settes opp nye master og de var store. Over Buskholmene var mastene mellom 18 og 22 meter høye. Over sundet ved Åsvikbrygga på Jomfruland var det en kabel, den lå trygt på sjøbunnen og var det eneste som ikke var ødelagt.
Elverksjef Siqveland foretok en beregning som viste at det ville koste ca 35 tusen kroner å få linjen opp i igjen. Nei, det var nok bedre å satse på en sjøkabel ut til øya. Det var ikke bare Jomfruland og øyene innenfor som hadde fått merket stormen. På Portør var også ødeleggelsene store. Uværet hadde stått godt på her og lagt hele 40 master i bakken.
Nå begynte det store arbeidet med å reparere alle feilene. Ikke var det telefonforbindelse, alle beskjeder inn til elverket i Kragerø måtte foregå via en «kurer». Det var ikke lett for montørene å få spenning på høyspentlinjene uten sikker kommunikasjon. De som bodde på de stedene der det ikke var strøm, hjalp montørene med å reparere linjene som var falt ned. Isen hindret fiskerne og komme seg på sjøen, og de kunne like gjerne gjøre nytte for seg på landjorda.
Hjelpemannskapene utstyrte seg med lange staker som de slo på de snø belagte linjene med. Enten falt snøen av, eller så falt hele linja ned. Det var også en stor hjelp for mannskapene fra elverket å få kartlagt hvor lavspentlinjene lå i bakken, ikke minst å få noen til å gå foran i den dype snøen.
En beregning viste at over 300 husstander var uten strøm, dette var en hendelse som berørte mange. Etter en tid begynte flere og flere abonnenter å få strømmen tilbake. I slutten av februar var det bare Jomfruland som sto igjen, de 11 abonnentene der ute måtte vente lenge før de kunne få strømmen tilbake.
Selv var jeg nesten syv år da dette hendte, og bodde på Bråtøy ytterst mot Jomfruland. Vi var ikke helt ukjent med at strømmen var borte i perioder, men dette her varte noe lenger.
Parafinlampa ble funnet frem. Den gamle vedkomfyren sto fortsatt på kjøkkenet og min mor måtte lage maten på den. Heldigvis var mine foreldre vant til alt dette. Det var ikke så mange år de hadde hatt tilgang til elektrisitet fra elverkets nett. De var også vant til at leveringen av strømmen var noe ustabil i starten.
Nå lærte jeg også hva skumringstimen var for noe rart. Det ble til at vi satt en time eller to på ettermiddagen og hørte på min far som fortalte, hadde jeg bare husket alt. Ute i skjærgården var det alt fra spøkelser til uærlige personer som trakk andres fiskeredskaper, det blir mange gode historier av slikt. Ellers var det bare å vente på avisa.
Hadde Kragerø Blad noe å berette, når fikk vi strøm, eller var det andre interessante nyheter. Radioen virket jo ikke så en avis hver annen dag var det eneste vi hadde tilgang til, hvis isen tillot at posten kom frem da.
Journalisten Sigvart Stransted fra Langøy skrev i Kragerø blad at de som var berørt av strømbortfallet kunne bidra med mye. Gå opp linjene og rapporter feilene til elverksmontørene, skrev han. Mye tid kunne bli spart om alle berørte bidro med noe, mente Strandsted. Nå er vel ikke dette å anbefale i dag. Spesielt når høyspentlinjene er falt ned, er det nok best å la de som vet hva de skal gjøre, ta denne jobben.
Elverkets styre bestemte seg raskt for å få lagt ut en sjøkabel til Jomfruland. Kabelen måtte nødvendigvis bli lang, hele 2 kilometer. Den skulle gå ut fra Oterøy over Røssholmen og videre ut til Jomfruland. I slutten av mars 1960 var alt klart.
En stor lekter fra Tangen verft fraktet den store kabeltrommelen ut til stedet der den skulle legges ut. Kabelen veide ca 20 tonn og slepebåten Lyr sto for transporten. Jomfruland fikk strømmen tilbake den 7 april 1960. Nå hadde øya ikke hatt strøm i ca 2 måneder. Nå kan dere sette bort primusen og parafinlampa for denne gangen, uttalte driftsleder Reite ved Elverket.
På Buskholmene sto restene av den gamle linja igjen. På den høyeste toppen var det en mast som var kuttet av så det sto i igjen et par meter av den. Sankthans aften 1972 var det noen som tenkte at denne masta kunne bli et lagelig sankthansbål. Guttene utstyrte seg med en blanding av diesel og bensin og skred til verket.
Masterestene ble dynket med blandingen og etter en stund flammet bålet opp. Det var de siste restene av den gamle jomfrulandslinja som forsvant her. Tror nok at mange beboere på Jomfruland var glade for at de slapp å få strøm via en ustabil luftlinje. Nei, det var nok bedre og kunne få elektrisiteten levert gjennom en sjøkabel.