I likhet med mange andre snuser jeg for tiden på ulike feriemuligheter i utlandet. Dog litt i seneste laget, vil noen kanskje si. Passet er gyldig til 2026, feriepengene tikker snart inn på konto og de fleste reisemål omfattes ikke lenger av strenge restriksjoner. Alt ligger til rette for en noe mer avslappa tur enn forrige gang jeg våget meg utenfor landegrensene.

Sist gang var nemlig i desember i fjor. Målet var en rolig langhelg uten bekymringer og hverdagsmas i København med min bedre halvdel. Tanken om å rusle gjennom det nærmest verdenskjente julemarkedet i gågata, etter en hektisk uke med forberedelser til dekning av kommunebudsjett, virket helt perfekt.

Før avreise var jeg på samling med fagforeningen, hvor Amedia-klubbene i Norsk Journalistlag tilbrakte et par etterlengtede dager med fysisk konferanse på Quality Gardermoen. Helt ypperlig for meg som skulle videre til Køben. Rundt denne tiden hadde vi så vidt begynt å høre ordet «omikron». Vi visste lite, men skulle være litt ekstra på vakt. Dette var for ordens skyld før den andre nedstengingen.

Men med store folkesamlinger, følger som regel mye basilusker. Da jeg satt meg på flyet grytidlig om morgenen, etter å ha holdt festen gående et par timer lenger enn jeg burde natta før, merket jeg det kriblet i nesa. Innen jeg landet i den danske hovedstaden, skulle jeg tro bihullene var fylt med Glava. Likevel holdt jeg motet oppe og hadde en strålende tur til tross for å ha tømt sju pakker med papirlommetørklær.

Kort tid før vi skulle hjem igjen ble jeg oppringt av et dansk telefonnummer mens vi var på kafé med en kompis fra min tid i Kongens klær. Samtalen måtte vi ta på engelsk, for det danske språket blir ikke spesielt mer forståelig gjennom en skurrete linje. Vedkommende var smittesporer, som kunne fortelle at en medpassasjer på flyet fra Gardermoen hadde testet positivt for denne skikkelig skumle omikron-greia. Hutte tu, for et styr som ble igangsatt. Det ville jo strengt tatt bli vrient å dekke neste ukes kommunebudsjett gjennom en iPad på et karantenehotell i København. Heldigvis fikk vi selv negative prøvesvar, og danskene med hvite frakker og munnbind ga oss klarsignal for å vende snutene hjemover.

Nå lever vi som normalt igjen og står klare med passene i hendene og verden for våre føtter. Hvor enn reisemålet blir, vil følelsen av frihet være stor som aldri før. Uansett om det skulle bli storbyferie i Roma eller late dager på stranda på Mallorca. Basilusker i alle slags former kan gjerne holde seg unna denne gang.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist