Dette er en kronikk, skrevet av en KV-journalist. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For noen uker siden tikket det inn en e-post med et tilbud jeg ikke kunne motstå. Det er nesten så en skulle tro at informasjonskapslene og algoritmene fra nettaktiviteten min visste at jeg er over gjennomsnittet interessert i slektsforsking. Tilbudet gjaldt en svært rabattert DNA-testpakke, som jeg ble lovet kunne kartlegge hvilke deler i verden DNA-et mitt stammer fra og ikke minst fantes det muligheter for at DNA-et mitt kunne matche med andre fra flere ulike databaser.

En god del av slektshistorien kjenner jeg godt fra før. At morsslekta søkte lykken i de «forente» stater og at familien som resultat i dag er en cocktail av mye rart, er jeg godt kjent med. Farsslekta er et mer åpent spørsmål, foruten røtter i Trøndelag.

Så kom omsider resultatet. Jeg hadde håpet å kunne avdekke noen spennende og eksotiske aner, kanskje hadde jeg forfedre fra Spania? Fjerne slektninger fra Makedonia? I det minste en tipptippgrandonkel fra Tyrkia? Nei, da.

97,3 prosent skandinavisk. I Norge er det Østlandet, Trøndelag og Nordland som gjelder, hvor sistnevnte kom som en overraskelse. Så kom jaggu Sørvest-Sverige og Danmark i tillegg. Men hva med de resterende 2,7 prosentene? Kunne det være noe eksotisk her?

2,7 prosent irsk, skotsk og walisisk. Jeg kan nok neppe forvente noen voldsom pigmentforandring når jeg blir eldre.

Og DNA-matchene? Jeg håpte på et par titalls slektninger, men endte opp med å matche med intet mindre enn 8700 fjerne slektninger boende i 43 land. Jeg har litt av en slektsreise å begi meg ut på når samfunnet tillater det. Neste slektstreff på Gåsmyr blir stort. Hutte tu.