Det planlegges et stort hus på Jomfruland. Den øya har hatt byggeforbud i mange år, av hensyn til det særegne landskapet. Men nå skal det komme et nytt hus som liksom skal være til støtte for det samme landskapet, enda et kulturlandskap også inneholder gamle hus. Det er under planlegging en bygning som skal ha plass til utstilling, ny restaurant, kiosk, auditorium og kontorer og kan med moderne byggepriser godt komme opp i både 30 og 40 millioner kroner, så det er lett å tenke seg at det vil bli denne bygningen som vil stjele oppmerksomheten når folk kommer i land fra ferja på Tårnbrygga. Med et så dyrt bygg, vil det bare bli pengebruken som blir diskutert, ikke den opprinnelige målsettingen.

Begrunnelsen for bygningen er behovet for et besøkssenter i nasjonalparken. Målgruppen for et slikt senter skal særlig være barn og unge. Men møterom, kontorer, auditorium og laboratorium er vel ikke nødvendig for å få barn og unge til å oppleve jomfrulandslandskapet og sjøområdet omkring? Det ligner heller på et prestisjebygg for godt voksne politikere.

Det er underlig at folk som sier de er opptatt av naturen og til og med skryter av den i offisielle taler, er kjappe til å foreslå hus som formidling av naturopplevelse og livsverdier. Det ser ut som om politikere i Kragerø tror at utvikling bare er å bygge og at opplevelse må styres med en slags skole. Skjærgården er blitt full av hytter i strandsonen og en prøver nå å omgå byggeforbudet på Jomfruland, enda det er nok hus der fra før som kunne vært brukt til å formidle nødvendig informasjon til besøkende.

Det er på tide å diskutere både behov og omfang av nye byggesaker. De siste årene har innbyggerne opplevd at lokaldemokratiet har vært skadelidende i de strengt regelstyrte byggesakene i Kragerø kommune.

Først kastes det ut en idé – og det blir understreket at det ikke haster med å se på detaljene, for det skal ikke gjøres noen vedtak før om lang tid. Så fortsetter diskusjonen om ønskedrømmen i stadig nye fora og komiteer – med henvisning til første skisse. Hvis det etter hvert kommer noen protester, viser det seg ofte at størrelse og høyder ble vedtatt allerede tidlig – mens folk var opptatt av detaljene som ikke skulle vedtas før senere. Og da er løpet kjørt. Politikernes diskusjon videre blir bare økonomi.

Stråholmen, Jomfruland og Stangnes ved Portør er nasjonalparkens landskaper, fra den yngste moreneryggen til det eldste granitt-svaberget. Resten av nasjonalparken er sjø og sjøbunn, med det liv og død som finnes der. Alt er sårbare områder og det kan ødelegge målsettingen om varsom framferd å legge til rette for mer turisme. Det trengs forsiktig veiledning, og en må ikke svekke selve naturopplevelsen ved å gjøre besøket til en slags skole innendørs. Unger og ungdom trenger ikke noe hus! Naturopplevelsen og utsikten til havet og horisonten trengs som motivasjon for at de som vokser opp skal se naturen som viktig. Da må folk oppleve sol og vind i fjeset, og bevege seg rundt i regn og rullestein.

For vi ser jo hvordan det har gått når foreldre- og besteforeldregenerasjonene har fått styre utviklingen: Vi prøver nå å redde stumpene!

De som ønsker å bestemme over et besøkssenter i nasjonalparken, må snart komme ut av skyggen og gi til kjenne sine synspunkter så de kan diskuteres i åpent landskap. Skal saken bli demokratisk belyst, må diskusjonen begynne nå!

Aslak Thorsen