Akkurat nå befinner vi oss den beste tiden av året, synes jeg. For en som har høy kroppsvarme omtrent hver eneste dag og så godt som aldri bruker genser, kan sommerdagene bli litt mye av det gode. Våren med dens «humørsvingninger» og nærmest ubeskrivelige farger både på land, himmel og i sjø gjør hver eneste dag til et lite eventyr. Jeg er ingen stor tilhenger av å stille klokka fram en time, men setter samtidig pris på stadig lysere dager.

Som mange andre, blir jeg motivert til å sette i gang med prosjekter utendørs når værforholdene endelig taler for det. Selv holder jeg til på en eiendom med mye familiehistorie å forvalte. Det skal man ha respekt for. Jeg fikk en dyr lærepenge for noen år siden da jeg hogde ned et kirsebærtre som enkelte i familien var knyttet til. Det kan aldri erstattes, men jeg håper å kunne plante noen nye som de «berørte» kan lære å bli glad i.

Eiendommen har adresse i Ørvikveien, men har som de fleste andre områder på Stabbestad et lokalt navn man heller bruker. Jens Lauersøn hadde sommerhuset sitt der hvor omsorgsboligene står i dag. Eiendommen var enorm og strakte seg langt på Stabbestadlandet langs Hestfjord i retning mot Kilsfjorden. En drøy kilometer fra sommerhuset fikk gartneren hans tilholdssted. Der plantet han mengder med roser som aldri forsvant. Omtrent 250 år senere vokser de fremdeles rundt om på tomta. Derav navnet Rosvika, som jeg er bortskjemt å ha tilgang til takket være tipptippoldefar som kjøpte seg sjønær eiendom før det var populært.

Men det er et evighetsprosjekt å drive vedlikehold. I år ble jeg ivrig med motorsaga og fjerna noen trær i bakken. En gammel sti ble endelig ryddet fram, samtidig som man blir selvforsynt med vedkubber til neste vinter. Kvister er kvernet og spredt rundt i blomsterbed for så å senere bli til jord. Det er nesten noe romantisk ved det.

Bakken har fått en skikkelig opprydning ved fjerning av trestubber og skadevekster. Etter hvert skal den gås over med plog for å legge til rette for setting av poteter og annet snadder. En annen «milepæl» var å endelig få fjerna et gammelt chassis som stammet fra en mindre lastebil som på 60-tallet kjørte utfor fylkesveien og med et brak endte i bunn av bakken på tomta. Stranda er ryddet for sesongen og straks blir det duket for nye malestrøk på huset. Sjeldent har det blitt gjort så mye fornuftig «opprøsking» som i år. Begrepet våronna brukes jo i landbruket, og dette er ikke i nærheten engang av et småbruk, men jeg begynner å se noen små likhetstrekk i disse prosjektene.

Det styres og stelles i de tusen hus og hytter i Kragerø nå. Det må være det deiligste vårtegnet som finnes. God påske!

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist