Jeg må innrømme det. Jeg har en forkjærlighet for Hellas og Kreta når jeg skal på ferie. Treffe igjen gode venner fra tidligere år og få nye bekjentskap. Spise god mat og godt drikke. Sitte på en taverna og se på livet ved sjøen. Ligge under parasollen og se livet passere forbi. Eller bare å lese en bok, mens kroppen varmes opp til neste dukkert.

De siste årene har det imidlertid ikke vært slik. Koronapandemien satt i effektiv og brutal stopper for enhver mulighet for et gjensynstreff på den greske ferieøya. Inntil nå. Og jeg har allerede vært en tur på Kreta denne forsommeren. Sammen med resten av den kjente feriegjengen. Gjenforeningen var uforglemmelig og endte med en gedigen fest. Med alt gresk tilbehør. Det gjelder både greske spesialiteter og Mythos, et av de greske ølmerkene.

Mitt første møte med Kreta var såpass langt tilbake som i 1985. Det var den gang man kunne se Zorba – The Greek med Anthony Quinn i hovedrollen i sorthvitt på NRK. Det var da vi stilte opp på det som var av «gresk aften» for å lære å danse Zorba, spise gresk og drikke Retzina, den greske vinen som mange mener smaker harpiks. Det var før alle hotellene hadde installert airconditionanlegg. Det var da vi fikk forklaringen på hvorfor de små kirken var satt opp langs veiene. Det var da man som ung opplevde «Syden».

Da var da man fikk «sydenvenner», venner og bekjent som man holdt sammen med under ferieukene, men som etter hvert ble borte. Men vi var faktisk en gjeng som holdt sammen i ti år. Hver cupfinalehelg i november var vi samlet i Oslo for å gjenoppfriske ferieminnene. Men siden vi var fra Kragerø fikk vi også sommerbesøk. Slik holdt vi på i mange år. Men alt har en ende. Ting skjer i ens liv. Folk flytter, splitter opp og går hver sin vei. Men minnene er der likevel. Minnene om en bokstavelig talt våt bekymringsløs dag ved bassengkanten. Om latter som satt løst. Om uforglemmelige kommentarer. Jo da, ferieminnene er fortsatt der.

I årenes løp har jeg besøkt Kreta fra øst til vest, og vært over det meste av den 20 mil lange øya som er spekket med historie, og hvor for eksempel andre verdenskrig aldri blir glemt. Hvert år blir de alliertes og ikke minst grekernes egen kamp mot tyskerne markert. Det er minnestunder ved krigskirkegårdene. Minnestunden er en respektfull høytidelighet.

Da jeg besøkte Kreta igjen for et par uker siden skjer det alltid den første uka i juni. Det er da våren vender til sommer, og været stabiliserer seg. Det er da lufttemperaturen gjerne kommer opp i 30 pluss, mens sjøtemperaturen har vippet over 20 grader.

Vanligvis er vi seks, sju i vennegjengen som har anledning til å møtes. Denne gang var gjengen utvidet. Vi ble totalt 11 personer. Det var litt av et styr når vi skulle ha felles lunsj, for alle skulle sitte ved samme langbord. Med greske velvillighet var det ikke noe problem. Utover i måltidet steg også humøret og lydnivået. Men det var det ingen som brydde seg om. Det var slik det skulle være. Turistene var tilbake på Ocean beach, og la igjen mye penger. Det var nesten som i gamle dager.

Det er da sammen med venner at nye ferieminner skapes.