Den store snakkisen og det store temaet for tiden, er høye strømpriser, høye bensinpriser og dyr mat. For maken til prishopp vi har opplevd på en del ting i det siste, er vi jo ikke vant med, så det er klart det skaper reaksjoner og engasjement.

Ikke så unaturlig at det klages på at mye er blitt dyrt. Det er ikke fritt for at jeg selv også har blitt fristet til å være med i klagekoret av og til. Men ved litt ettertanke og ved å sette litt perspektiv på ting, så ser man at saken har flere sider. Blant annet er det en forskjell på at noe er dyrt, og at man har råd til å betale.

Men for å ta strømprisen først. Det er ikke vanskelig å være med på at regjeringen kunne ha håndtert den voldsomme økningen på en mye bedre måte. Det burde vel vært mer likt over hele landet. Og ikke minst er de underlige forklaringene vi får, nesten en sak for seg.

Verst er det for en rekke bedrifter og foretak som nærmest blir ruinert på grunn av enorme strømregninger. Her er det nødt til å gjøres noe, og det burde helst vært gjort for lenge siden.

Men for vanlige folk spørs det om det egentlig er så stor grunn til å klage, når alt kommer til alt. Og da snakker jeg om folk flest, og ikke de som faktisk allerede sliter for å få endene til å møtes.

Heldigvis er vi så rike i dette landet at staten dekker opp for ganske mye av de økte strømkostnadene våre. Hadde vi fortalt dette til folk i andre land som ikke har det så fett som oss, så hadde de nok knapt skjønt hva vi snakket om.

Velstanden kan lett bli en selvfølgelighet. Men fra alle hold pekes det nå på at vi ikke kan forvente å ha det samme nivået som vi har vært vant til. Alt av forbruk vil bli dyrere, fordi vi blir påvirket av alt som skjer i verden, og fordi vi har en klimakrise hengende over oss. Å forvente stadig mer økonomisk vekst, vil snart høre fortiden til. Vi er ingen øy i verden.

Så da er det kanskje like greit å begynne og venne seg til at ting vil koste mer, og at det blir nødvendig å senke kravene. Vi må kanskje begynne å snu litt mer på krona, som det heter, eller kanskje rettere sagt tusenlappen.

Og det skulle vel egentlig bare mangle at vi ikke skulle akseptere å måtte spare litt på både strøm og annen velstand. Det har folk gjort før, uten å lide noen nød av den grunn. Vi som har levd en stund, husker at lys og varme måtte slås av i rom der man ikke trengte å ha det på. Vi dusjet ikke hver dag. Vi har også opplevd boligrente på rundt 15%, og vi har opplevd en oljekrise tidlig på 70-tallet der kun nødvendig kjøring var tillatt.

Som nevnt er det forskjell på at noe er dyrt, og hva man har råd til. Jeg vet ikke om jeg skal ta vedkommende seriøst som sto fram i media nylig og sa at det var bare så vidt han hadde råd til å bruke bilen til butikken nå som bensinen var blitt så dyr.

Sannheten er vel den at vi er blitt utrolig bortskjemte i dette landet. Vi vet egentlig ikke hvor godt vi har det. Selvfølgelig er det noen som har mindre å rutte med enn andre, men sammenlignet med folk i mange andre land i den store verden, så har vi en materiell velstand som er helt rå. Tenk å kunne ha det så godt som vi har det, og som vi har hatt det i tiår etter tiår!

Selv har jeg lønn fra en helt vanlig pensjon, uten så mye ekstra, men mange ganger slår det meg hvor utrolig godt jeg har det. Jeg har alt jeg trenger, og mye mer til. Jeg kan når som helst spise meg mett. Kjøleskap og fryser er fulle av mat. Og dersom jeg får lyst på noe, er det bare å ta en tur på butikken når som helst på døgnet og handle av overfylte hyller.

Når som helst kan jeg ta bilen og kjøre dit jeg vil, gjøre det jeg har lyst til, for å få med meg opplevelser av forskjellige slag. Selv om bensinprisen har steget til høyder som har forskrekket oss litt. Men jeg har råd til det.

Kanskje litt banalt, synes noen, men tilværelsen er slett ikke slik for de fleste menneskene i verden. Derfor skal vi også være utrolig takknemlig for at vi har det slik, samtidig som vi ikke må miste det store perspektivet.

Eksempelvis trenger vi ikke reise så langt nedover i østlige deler av Europa før vi treffer folk som ikke har mer enn en tiendedel av vår inntekt, men som har nesten like høy bensinpris å hanskes med. Det er viktig å ha perspektiv på ting.

En annen ting er at historisk sett er ikke dagens matvarepriser så høye i forhold til hva folk flest har av inntekt. Men at våre såkalte dagligvarebaroner er blant landets aller rikeste, er et annet tankekors.

Det meste tyder på at vi nå har sett toppen av velstandssamfunnet, og at må regne med andre tider. Vi opplever en verden full av kriser, og det betyr bare at vi må avfinne oss med at det blir trangere. Men her i Norge har vi så utrolig mye å gå på, og derfor bør vi kanskje være litt forsiktige med klagingen. For de aller fleste av oss er det svært langt igjen til vi er kommet dit at vi har grunn til å engste oss for dagen i morgen.

Roar Thorsen
Frilansjournalist