Gå til sidens hovedinnhold

Stram deg opp Kragerøborger

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det plasker i andedammen. Sjøl redaktøren har finni ut at det finnes grenser. For enkelte handler det åpenbart mest om tall (antall etasjer, klikks, kroner og øre). KV virker å ha fått noe over seg; Tollefsen blir bedt om å jekke seg ned!?

Det virker bøst. Man kan bli reint oppglødd. Men det er ingen fare. Det er «too little, too late», og mest av alt kleint.

Overskrifta er bare bæ. Resten av lederen sluttføres med samme ulne innestemme som vi har blitt vant til. Ikke særlig pirrans. Nei, hva gjelder oppfordringer så har vi mer tro på ovenstående. Tida er overmoden for at vi Kragerøborgere strammer oss noe kraftig opp.

For framtidas Kragerø kikker ikke lenger inn dørsprekken som en eller annen beskjeden bursdagsgjest. Festen er i full gang, med døra på vidt gap. Invitasjonen er åpen. Med ymse lokale aktørers blanda deltagelse. Nå danses det på borda, og da gjelder det å holde takta. Mens vi småkrangler oss i mellom, bygges byen på ny. Under beina våre. Over hodene. Det burde overraske stadig færre.

I løpet av de siste tiåra har vi gått fra å være vertskap, til å bli tjenerskap. I all slags overførte betydning. Rekk opp handa den som ikke har følt på økende fremmedgjøring i #sommerKragerø.

Vi tar ikke bare imot besøk lenger. Nå ønsker vi sjefen velkommen tilbake til hytta. Og det er ikke nødvendigvis noe gærent i det. Det er bare annerledes. Men det er disse tinga vi alle må være klare over: Hva det er som står på spill; hvilken type by vi vil ha; hva det er viktig å ta vare på, og hva vi egentlig vil bli når vi blir store.

Når skolene trues, mobiliserer vi bredt. Vi leier og synger Kragerøsangen ved rådhuset. Ikke fordi det hjelper, men vi gjør i hvert fall noe. Innfor denne tiltjuknans sommertåka, folder vi våre hender og deler vår nød. Altfor lenge har vi rygga inn i framtida med bind for øya. Vi later som ingenting. Når eiendomsmeklerne selger boplikt som hytter i skyfritt dagslys. Eller når våre egne folkevalgte gir bort skolebygg, kommuneskau og havnefront - av hensyn som aldri kommer godt nok fram. I et lokalblad som satser på klikkbait og boligannonser.

Det er liksom noe heseblesans tvangsmessig over all denne påståtte utviklinga. Det virker mest desperat. Som om alt må skje nå! Som om det ikke fantes alternativer. «Utviklinga» er løpsk, og forsvinner stadig lenger unna vår kontroll. Vi ender opp med å tro på den virkeligheta vi serveres.

Nei, skal det bli noe greie på denne framtidas Kragerø, så må vi ta vare på de valga vi har igjen. Det gamle Kragerø må leve i det nye – ikke bare gjengis som ei skrøne, eller rammes inn som veggpynt. Suksessfaktoren vil avhenge av gode sammenkoblinger, fysisk og metaforisk, mellom gammalt og nytt; sommer og vinter; fastboans og badegjester; byen og den nye havnefronten, osv.

Men først og fremst må vi bo i husa, bruke butikkene, føle stolthet og kjenne vår verdi. Vi må ta plass. Ikke minst om sommerane. Kom gjerne på besøk – for all del. Hele året. Velkommen i stua! Husk å ta av skoa i gangen. Vær så god og sitt. Vil dere ha noe å drikke? Te, kaffe, noe sterkere? Toalettet er der og der, og til slutt og ikke minst: Takk for besøk og vel hjem.

Det er mange måter å holde varmen på. Å pisse i buksa er bare en av dem. Men det er langt fra den beste. Skal man holde det gåans så må det drikkes mye. Helst øl. Bærekraft er ikke et toppstrøk – det må gjennomsyre absolutt alt i tida som kommer. Fra innerst til ytterst. I økonomi og økologi. Det må være noe snekkeren og entreprenøren kjenner i ryggmargen, ikke bare noe som skumleses i dispensasjonsvedtaka. Og det innebærer en kulturell forståelse av hvordan sommeren er mer avhengig av vinteren enn omvendt. Foredling er ideelt sett en kunst, forbruk - i verste fall en last. Alt annet enn bærekraft er bakstreversk og avviklende.

Det investorer driver med er ikke alltid «nyskapende» og «utafor boksen» – det er oftere kjedelig forutsigbart. Gipsa kvadratmetere i strandkanten er et utprøvd konsept – fra Haparanda til Kirkenes. Ivar er ikke bare glad i sykkelløyper, reine svaberg og Kragerø by. Han er også glad i penger. Det kan alle som liker tall finne ut av hvis de sjekker. Men heller ikke dette er det nødvendigvis noe gærent i.

Det er først grådigheta som blir problematisk.

Vi har liten tro på at Ivar følger redaktørens bøse formaning – det virker liksom ikke å være hans stil. Vårt seriøse forslag er å gjøre Ivar til æresborger, først som sist. Gjør ham til en av oss, inviter ham med. Det er uansett ham og hans Fredensborg vi må feste vår lit til. Det er ham vi må snakke med om det som nå skal skje. Det er et enormt ansvar som Fredensborg har tatt på seg. Det må alle være klare over. Spesielt Fredensborg og Ivar sjøl.

Fra KV ønsker vi oss en vinkling med færre tabloide næringslivsoverskrifter, og generelt mer næringsrik brødtekst.

Daniel Th. J. P. Paulsen & Marius Sætersdal,

Fastboans, KRAGERØ

Kommentarer til denne saken