Han var både steinhugger og revymann, han ble født i Torsnes i Fredrikstad 21. mai 1894. Han satte dype spor etter seg i Torsnes. På 1920-tallet flyttet han til Kragerø, hvor han kjøpte Kragerø Stenindustri. Bygget som huset virksomheten lå ved den daværende innfartsveien til Kragerø like ved der trappa går opp mot Tangeheia. Bygget ble revet for en del år tilbake.

Steinhuggeren som så dagens lys i 1894 fikk navnet Hugo Lande. Jeg er hans sønn.

Hvorfor denne kronikken? Blant annet fordi jeg fikk spørsmål om å lage en kronikk om næringsliv, i stedet ble det en kronikk som handler om våre forfedre, selve sliterne, steinhuggere, bryggesjauere og anleggsarbeidere med flere som kanskje ikke har fått den hyllesten som de hadde fortjent.

Som ung måtte Hugo i likhet med mange andre ut i arbeidslivet, også for han ble det steinhoggeryrket. Samlingsstedet for de aller fleste i Torsnes var Folkets Hus, hvor det store flertall sto politisk langt til venstre. Folkets Hus hadde en egen revygruppe, ifølge gamle protokoller var Hugo en drivende kraft. - Det var han Hugo «Wilson» Lande som skrev revyene, står det i protokollen. Selv om revygruppa var viktig, var trolig politikken det viktigste. Det å jobbe i steinbrudd den gang, var uhyre tungt og slitsomt.

Hvorfor min far havnet i Kragerø vet jeg faktisk ikke. Det jeg vet, er at han kjøpte Kragerø Stenindustri, som han drev fram til første halvdel av 1950-tallet. Mang et gravmonument leverte han både i Kragerø, Skåtøy og Sannidal, og ikke minst i Gjerstad, hvor Egdehall lå. Her framførte han en rekke revyer med skråblikk på ulike hendelser i bygda, til gleder for de fleste, men ikke for alle. Også på Gimle i Sannidal ble det revyer, den eneste som undertegnede har, er en vise på 17 vers om en dramatisk elgjakt ved Høgstli og Trollvann, som deler grensa mellom øst og vest. Skulle gjerne ha gjengitt hele visa, 17 vers blir for langt.

Som nevnt, leverte Hugo gravmonumenter til kirkegården i Gjerstad. Der var her han møtte min mor, Berthe. Hun var datter av graveren i Gjerstad. En kan trygt si at de to møttes hvor andre skilles, giftemålet fant sted ikke lenge etter at 2. verdenskrig startet.

For mange var et gravmonument en stor kostnad, det hendte at noe av regningen ble gjort opp med malerier og andre gjenstander.

Steinhuggeryrket var nok ikke noe flott yrke, noe min far fikk erfare. Ved etableringen av Tangen Verft måtte riksveien forbi veftet legges om. Ingeniørene var klare på at man kunne skyte seg inn i fjellet og lage en hvelving over veien. Pappa advarte mot dette, han sa klar ifra at fjellet kom til å rases ut. Det skjedde også, innfartsveien var stengt i lang tid.

På barneskolen fikk klassen i oppdrag fra læreren å nevne navn på bedrifter i Kragerø. Jeg førte opp Kragerø Stenindustri. Fikk beskjed av læreren at dette ikke var industri.

Selv ble jeg aldri steinhogger, tror ikke pappa ønsket det. Fikk prøve å pigge med hammer og meisel, men så ble jeg «oppdaget» av en lokal journalist. Dermed ble det bilde i avisa, dett var dett.

Min far døde like før jul i 1958, da hadde jeg akkurat fylt 16 år.

Nils Jul Lande
Frilansjournalist