– Skal lure på om Putin sover om natta. Og sover han i så fall godt? Det hadde i alle fall ikke jeg gjort hvis jeg hadde stelt i stand så mye ondskap og elendighet.

Det er kona som sitter og fabulerer litt en kveld etter at vi har konsumert de siste nyhetene før leggetid.

Det er ikke godt å vite hvordan Putins netter er, men jeg vet i alle fall at jeg selv har slitt en del med å sove godt den siste tiden. Jeg tipper at jeg ikke er alene om det. Og trolig er det flere enn meg som har gruet seg litt til å se hvilke nyheter man møtes av på morgenen. Særlig var det slik de første dagene.

Jeg må innrømme at jeg aldri har opplevd en konflikt som har gått mer inn på meg enn denne. Fordi den har på mange måter kommet så nær, og fordi den inneholder så mange ustabile elementer. Det uvirkelige er blitt virkelig, ikke bare for ukrainere, men for oss alle. Jeg innrømmer at det til tider har vært vanskelig å konsentrere seg om daglige gjøremål. Og vi tenker – hvor skal dette ende?

At verdens supermakter går til krig i et annet land for å oppnå visse mål, er dessverre langt fra av ny dato. Men tenk at det skjer også i 2022!

Da USA herjet som verst i Vietnam på slutten av 60-tallet, husker jeg at det massive ungdomsopprøret som etter hvert reiste seg mot krigen, gjorde et sterkt inntrykk. Som ungdom på snart 20 år var det ikke vanskelig å bli revet med i dette engasjementet, noe som også ble oppvåkningstiden min som pasifist.

Den såkalte 68-er generasjonen hadde våknet, og sto opp mot den meningsløse krigføringen. «Peace», «Make love, not war» var slagord som gikk igjen, og som vekket ikke minst USAs egen ungdomsgenerasjon. Da fire ungdommer ble drept av politiet i Ohio under en fredsdemonstrasjon, var på en måte toppen nådd. Til slutt ble trykket fra befolkningen så sterkt at galskapen i Vietnam ble avsluttet.

Sang og musikk ble en betydelig faktor i dette ungdomsengasjementet. De siste dagene har jeg bladd litt i min egen samling av sanger fra 60- og 70-tallet, og finner massevis av sanger som er preget av antikrigs-temaet. «A simple song of freedom», «Today I killed av man I didn´t know», «The cruel war» og ikke minst protestvisa «Herr President», med en tekst som ikke legger noe imellom, og som beskriver akkurat det helvetet som oppleves i Ukraina i dag.

For noen dager siden var det som å oppleve litt av den samme følelsen som den gang, da radiostasjoner over hele Europa ble enige om å spille John Lennons «Give peace a chance» på nøyaktig samme tidspunkt. Det var en fin opplevelse å vite at Lennons enkle, men tydelige budskap tonet over hele det vestlige Europa akkurat samtidig den morgenen.

Jeg tror på det folkelige engasjementet når konflikt og krig kommer. Fordi vanlige folk har en unik evne til å se mer nyansert og se den menneskelige tragedien som utspiller seg, ikke bare på den ene siden, men på begge sider av konflikten. Politikerne blir altfor ensidig opptatt av militær strategi og uforsonlig retorikk. Utspill besvares med samme mynt, og slik skrus den livsfarlige spiralen seg oppover.

Mer våpen gir mer krig. Og mer krig gir enda større lidelser, ødeleggelser og flere drepte. Det er tid for å søke forståelse og fred, ikke bare som et mål, men som selve veien.

Jeg fikk nettopp et bilde av barnebarnet mitt på sju år som på eget initiativ hadde laget en liten salgsbod i hagen hvor hun solgte kosebamser og popcorn til inntekt for Ukrainas ofre. Hun fikk inn over 500 kroner. En liten dråpe i den store sammenhengen, men det er slike ting som er med og gir håp for fremtiden.

Vi vet også at folk i Russland er i ferd med å reise seg i protest. Men om det er nok til å gjenskape det som skjedde i USA på begynnelsen av 70-tallet, er kanskje i overkant å håpe på, men ikke umulig. Det er uansett stor makt i folkebevegelser, det har historien vist oss gang på gang.

Hvis jeg skal komme litt inn på selve konflikten i Ukraina, så har jeg lyst til å si at jeg ikke uten videre hiver meg på forklaringen om at krigen skyldes en nærmest gal manns onde hensikter. Det er altfor enkelt. En konflikt har alltid flere sider, og det har denne også. I forkant kom det veldig tydelig fram en skuffelse og et sterkt sinne mot USA og Vesten fra Putins side. Da også utenriksminister Lavrov oppførte seg på samme måte, sperret jeg øynene opp. For han har jeg sett på som en egentlig fin og avbalansert kar.

Begge to kritiserte Nato for å svikte sine løfter, og ønsket garantier for at Ukraina ikke måtte innlemmes i Nato. Det hørtes umiddelbart helt «riktig» ut at dette var garantier som Nato fant det umulig å innfri. Men behøvde dette egentlig å være så utenkelig?

Ser vi på historien, vet vi at Nato etter den fine oppmykningstiden med Gorbatsjov og Reagan på 90-tallet, gikk med på at Nato ikke skulle ekspandere videre østover. Dette har Nato senere gått bort fra flere ganger, og det er faktisk forståelig at russerne har reagert på det. Og hva har egentlig Atlanterhavspakten Nato inn i Ukraina å gjøre? Det er ikke naturlig, selv om det er forståelig at land i øst kan føle dette trygt.

Meldingen denne uka om at Ukrainas president ikke lenger er så opptatt av Nato-medlemskap, oppfattet jeg som en lovende nyhet. Kan dette være døra som løser konflikten, eller er det for sent? Det er forferdelig å tenke på at kanskje kunne hele krigen vært unngått dersom alle involverte hadde gått dypere inn i denne problemstillingen.

At Putins igangsettelse av krigen bare må fordømmes på det sterkeste, er det selvfølgelig ingen tvil om. Men i konflikter handler det mye om å gjøre forsøk på å forstå også den andre siden. En klok kragerømann, Robert Mood, uttalte nylig i et avisintervju at dersom man i forhandlinger bare har sin egen versjon av virkeligheten, kan man like godt holde seg hjemme.

Om det er her man feilet i de mange samtalene før krigen startet, er ikke godt å vite, men muligheten er vel kanskje til stede.

Det var litt spesielt at historien om Arne Treholt på NRK1 ble avsluttet akkurat i disse dager. En historisk interessant programserie om en mann som var opptatt av dialogen med russerne, men som dessverre gikk for langt. Helt til slutt i programmet var det et intervju med den pensjonerte KGB-generalen Leonid Makarov som kom med sitt syn på den klassiske øst-vest problematikken.

«Alle land har behov for å bevare sine særegenheter, men dette må ikke ødelegge for at vi kan forstå hverandre. Alle vil vi leve i fred. At det kan oppstå uoverensstemmelser mellom stater, er på en måte en normaltilstand. Men det unormale er at man ikke snakker med hverandre, møter hverandre, forstår hverandre og finner kompromisser, sa Makarov.

Han mente også at mangel på kjennskap til det russiske folket er hovedårsaken til misforståelser og mistenksomhet.

Som nevnt innledningsvis, er det ikke til å unngå at en blir gående og drasse med vonde tanker disse dagene. Det er nok viktig å ta pause fra all informasjonen innimellom og dermed skjerme seg noe, selv om det er viktig å være oppdatert. Selv speider jeg hver dag etter en fredsmegler som kan ha evnen til å se hele konflikten. Det virker veldig fastlåst, og det er liksom umulig å spå hvordan dette vil ende.

Men jeg tror jeg går ut og beskjærer epletreet mitt, og deretter vil jeg så salatfrø i drivhuset ...

Roar Thorsen
Frilansjournalist