For noen måneder siden ble jeg invitert i utdrikningslag, og temaet var «russ». Gøy, tenkte jeg. 12 år etter at vi var russ på ordentlig kunne vi endelig gjøre det igjen!

Men da jeg skulle prøve det gamle russeutstyret, oppdaget jeg at russebuksa hadde krympa ganske merkbart i skapet. Løsningsorientert som jeg er, gikk jeg inn på nettet for å klikke hjem en ny russebukse i posten. Men for å kjøpe en russebukse på nett, så må man være elev på en videregående skole. Det er ikke jeg.

Og her starter også en ganske lang og intens reise på veien mot russefeiring i 30-åra.

Ettersom jeg har en far som er pølsemaker, så har han en del kjeledresser liggende. Problemet er bare at de er hvite, men alt kan jo farges?

Jeg fant fram en kjeledress, og løp ned på Jernia for å kjøpe tekstilfarge. Lett og greit opplegg, rett i vaskemaskinen, tenkte jeg.

Det var først da dressen kom ut av maskinen i en ganske lakserosa nyanse at jeg begynte å lese litt nærmere på bruksanvisningen. Tekstilfargen jeg hadde kjøpt farget ikke polyester, og kjeledressen min var laget av 85 prosent polyester …

Etter et par Google-søk fant jeg omsider en butikk i Kristiansand som solgte farge som visstnok skulle forvandle slakterdressen til en nydelig russedress, og noen dager senere kom vidundermiddelet i posten.

Nå skulle kjeledressen kokes i en halvtime-time, og mammas lapskausgryte måtte til pers. Etter en drøy halvtime i «heksegryta» synes jeg i grunnen at dressen så ganske russerød ut, og jeg sa meg fornøyd. Men etter at jeg fikk skylt opp slakterdressen og tørket den, så jeg at stoffet på ingen måte var russerødt.

Her måtte det til en ny runde, men med kun en uke igjen til «russetiden» begynte jeg å få knapt med tid. En ny pakke fra hobbybutikken på Sørlandet ble bestilt, og det var ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene for at den skulle komme i tide.

Dagene gikk. Sporings-appen til Posten oppdaterte seg knapt. Og torsdag, to dager før festen skulle starte fikk jeg beskjed om at pakken var merket feil og dermed ville bli forsinket. Fint, da. Da blir det lakseruss på meg, tenkte jeg.

Heldigvis har jeg en venninne som bor i Kristiansand og som skulle hjem fredag, dagen før det hele skulle være klart.

Det er en lang og innviklet historie, dette her. Men hold ut.

Fredagskvelden ble nok en gang tilbrakt over lapskausgryta til mamma, med slakterdressen og blodrød tekstilfarge blandet til et slags heksebrygg i konstant omrøring. Skulle det gå? I absolutt siste lita?

Ikke først, nei. Men jeg var lur nok til å ikke helle ut «heksebrygget» i vasken. Og etter nok et oppkok og slakterdress en time til under omrøring, så måtte jeg si meg fornøyd.

Deretter løp jeg hjem til mamma for å låne tørketrommel, og så måtte bokstavene strykes på. Da klokka nærmet seg midnatt satt jeg og sydde på et norsk flagg med håndsøm på det ene låret. Buksa ble ferdig i grevens tid, for dagen etter klokka 09.30 sto jeg oppstilt på «volum» iført russedress som 30-åring, mens jeg venta på å bli henta av en russebuss.

Resultatet ble det jeg vil beskrive som helt greit, men sammenliknet med de andre russebuksene så det ut som at jeg var russ i 1994 og ikke hadde tatt av meg buksa siden.

Da bruden ankom, hadde hun på seg en fin, rød, flunkende ny russedress. Og da jeg spurte forloverne om hvordan de hadde fått tak i den, ettersom bruden aldri var russ i sin tid, kunne de opplyse at de hadde møtt på de samme problemene som meg på nettet.

Men de hadde tatt opp røret og ringt selskapet i stedet, som mer enn gjerne ville hjelpe til med å få ordne en skikkelig russedress for anledningen …

Jeanette Brubakken
Nyhetsredaktør