Jeg hørte på radioen forleden om et tema som gjorde meg helt uvel. Marie Elisabeth Amundsen, professor i pedagogikk i sør øst Norge og Geir Holtan Møller fra Telemarkforskning, har forsket i, at så mange som 22.000 barn og unge, er hjemme fra skolen på grunn av skoleangst.

6 av 10 sier at det er grunnet mobbing. 6 av 10 sier at det ikke ble satt inn tiltak da mobbingen ble oppdaget. 7 av 10 sier også at skolen ikke har gjort noe for å få disse barn og unge tilbake til skolen.

Disse to forskerne sier at det må en lovendring til, for å få frikjøpt lærere elevene stoler på, og har en god relasjon til, for å få hjemmeundervisning, samtidig som at det jobbes med skolemiljøet. Disse barna får store hull i sin opplæring, og da har skolene sviktet.

Jeg ser på tv-programmet Lindmo, at gjesten der, Odd Nordstoga sier at alle skal på skolen, men at skolen ikke er for alle. At alle menneskene er så forskjellige, men skal passe inn i samme bås. Du er ikke et bedre menneske fordi du kan lese 100 ord i minuttet, enn de som bare kan lese 80.

Det er lagt opp krav og karakterer som for noen er helt urealistisk å få til. Det er også krav til lærere om hva de må igjennom av pensum.

Skolesystemet har blitt som en fabrikk der det skal produseres gode varer og resultater. De som ikke klarer dette og henger litt etter, eller havner litt utenfor, havner i samme kategori som feilproduserte varer, og blir luket ut. Dette er bare en metafor, men tror dere skjønner hva jeg mener.

Jeg lurer på hvorfor så mange barn og unge har psykiske problemer, skoleangst, sosial angst, prestasjonsangst. Hvorfor føler de at de ikke er gode nok? Hva er det vi presser på alle disse stakkars barn og ungdommene våre? Jeg mener vi må begynne å tenke på nytt om skolestrukturen vi har i dag.

Den karakteren som burde settes høyest, mener jeg bør være om et fag som bør hete – læring i sosial kompetanse. Dette tema om skoleangst, fikk meg til å sjekke opp på nettet om dette, og havnet på sidene til læringsmiljøsenteret.

Om sosialkompetanse sier de følgende:

Sosialkompetanse hos barn, beror på evnen til å samarbeide, selvhevdelse, selvkontroll, empati, og til å vise ansvarlighet.

Sosialkompetanse innebærer at barnet evner å ta andres perspektiv, vise omsorg, inngå på en positiv måte i grupper (f.eks. lek), hevde seg selv på en rimelig måte, men samtidig avpasse sin atferd etter den sosiale konteksten.

Til dette kreves at barnet klarer å balansere egne behov for tilfredsstillelse, selvhevdelse og oppmerksomhet, med andre barns behov.

Dette må startes med allerede i barnehagealder.

Jeg er så glad for at vi i Drangedal kommune jobber med MOT-prosjektet på skolen, og at vi har fått læringsmiljøsenteret hit, til å hjelpe alle som jobber med barn og unge, til å få de til å takle livet, og ha troen på seg selv, samt å tørre å bry seg om, og med hverandre på en positiv måte. Jeg er også veldig glad for at vi har en kommunalsjef som er veldig dyktig og engasjert, i våre barn og ungdommer. Jeg vil også nevne kurs om foreldreveiledning som et kjempebra kurs for foreldre til barn og ungdommer.

Til resten av oss i hele landet, så mener jeg det er vårt ansvar at den yngre generasjonen skal få det bedre i hverdagen, ved å tilegne oss kunnskap om sosialkompetanse.

Det er faktisk opp til oss foreldre å oppdra barna våre, og det hjelper også barnehager og skoler oss med, den tiden de er i deres forvaring.

Dette mener jeg også at alle lag og foreninger, som for eksempel fotballen, ski, sang grupper og alle andre plasser som barn og unge oppholder seg, til å søke mer kunnskap om.

Kunnskap er makt.

Kan vi alle få litt mer kunnskap og læring, samt at vi tenker godt over hva vi sier med unger i nærheten, har jeg veldig stor tro på at Drangedal blir den beste bygda å bo i.

Lykke til.

Hilde Heimholt Furunes

Kommunestyrerepresentant Arbeiderpartiet