- Skal det være mulig å bo på Levangsheia i framtida? 

Stina Pihl, Camilla Hansen Bjørkkjær, Hege Bjørkkjær, Linn Pihl, Tarald Frodessønn Ausland og Eilert Frodessønn Ausland har meninger om ny skolestruktur. Stina og Linn Pihl er ikke tilstede på bildet. Levangsheia skole

Stina Pihl, Camilla Hansen Bjørkkjær, Hege Bjørkkjær, Linn Pihl, Tarald Frodessønn Ausland og Eilert Frodessønn Ausland har meninger om ny skolestruktur. Stina og Linn Pihl er ikke tilstede på bildet. Levangsheia skole Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi er noen ungdommer som har vokst opp på Levangsheia, og vi har lyst til å dele noen av våre tanker om høringa til ny skolestruktur. Høringsdokumentet har fokus på det økonomiske, men det står i konklusjonen at politikerne «vil selv ta et spesielt ansvar for å høre barn og unge i prosessen.» Da håper vi dere vil det.

Vi lurer på om kortsiktig sparing er viktigere enn at barna her bruker masse tid og energi på skoleveien? At barna kommer utmatta hjem og ikke orker å være med på fritidsaktiviteter i det hele tatt? At noen av dem er for slitne til å gjøre lekser? At foreldrene ikke rekker å lage middag og så kjøre dem til idrettsanlegget på Gåsmyr eller tirsdagsklubben på menighetshuset eller til fotballsparking i bingen? Er det egentlig å spare penger, å legge ned muligheten for å velge en framtid her på Levangsheia?

Hvis Levangsheia skole blir lagt ned, blir det en alt for lang skolevei for barn. Flere av oss bor en kilometer fra busstoppet. Da vi gikk de første årene på skolen, var det slitsomt å gå til bussholdeplassen og så ta bussen til skolen. Vi syns det er vilt at det står i høringsdokumentet at «ingen av alternativene medfører reiseveg som utfordrer de anbefalinger som er gitt.. osv» (s. 8). Løsningen som foreslås, stemmer ikke med virkeligheten! For små barn virker det som at alt tar lenger tid. Vi har sjøl opplevd å bli utmatta av skoleveien etter at vi begynte på ungdomsskolen i byen. Vi har flere nabounger som har den samme skoleveien nå.

Høringsdokumentet har fokus på det økonomiske, men ikke en gang nevnes det at det blir økte utgifter ved å skulle frakte alle elever på Levangsheia på buss og ferje. Det nevnes i alle de andre forslagene om å legge ned andre skoler, men Levangsheia skole er visst glemt! Det er heller ikke regna med hva det koster å frakte en buss over med ferja to ganger om dagen. Heller ikke er det regna med lønn til den voksne som må passe på elevene på ferja, og i ventetida i byen. (Og hvor skal de oppholde seg når de venter på ferja i byen, hvilket sted er trygt og tørt i all slags vær?)

Selv om det for noen av oss var langt å gå til bussen når vi skulle til skolen, var det ofte noen eldre barn i nærheten som oppmuntret og trygget oss. Bussjåføren visste hvor vi skulle av på hjemveien, selv om vi surra litt da vi var små. Det var stort sett trygt å være på bussen. Vi ble kjent, på tvers av alle aldre.

Når vi kom til skolen, møtte vi lærere og assistenter som vi ble godt kjent med, og de hadde omsorg for hver og en av oss. Siden lærerne hadde tid til hver enkelt, fikk vi tilpassa læring. Å gå i en liten klasse er kanskje spesielt en fordel når man har dysleksi eller har andre utfordringer i skolehverdagen.

Lærerne på Levangsheia skole la til rette for at vi kunne være aktive. Slåball, fotball, aking, klatring i hinderløype, sykling og å bygge hytte, var en naturlig del av skolehverdagene. Vi gikk turer, hadde uteskole både i skauen og ved vannet, og ble slik kjent med viktige deler av denne store halvøya. Det er lett å ha uteskole her, siden det er så mye natur i nærheten. Vi har lært om istida, istrafikken, annen verdenskrig og gamle dager ved å studere naturen, kulturminner i skauen, og besøkt museet på Gåsmyr. Vi har lært om naturen, jakt, og laget mat ute. Vi har lært om livet i fjæra, fiska, bada og vært mange plasser ved kysten. Vi trur vi fikk en større mulighet enn mange andre har hatt, til å lære ved å være i aktivitet og jobbe praktisk.

Samholdet på Levangsheia skole, har gjort oss til dem vi er. Tryggheten har gjort at vi alltid har turt å si meninga vår. Vi er glade for å ha vokst opp med lekekamerater som er flere år både yngre og eldre. Vi har ikke brydd oss så mye om alderen, vi har blitt kreative i leken og hatt omsorg for hverandre. Vi har lekt med barn i ulike aldre på skolen, på tvers av personligheter og egenskaper, og slik har vi lært å være sammen med mange forskjellige typer mennesker.

Vi ønsker å kunne ha muligheten til å bo her som voksne. Vi ønsker at dette skal fortsette å være vår plass også, at dere ikke gir stedet til bare turister og eldre folk. Noen av oss tenker at vi skal bo her uansett om skolen er her eller ikke. Her har vi mye natur, dyr og andre muligheter enn i byen. Men det blir kanskje ikke så lett å bo her med en familie, hvis alt blir for tungvint. Hvis dere tar skolen her, er det som om dere tar hele plassen fra oss.

I januar skal dere avgjøre framtida for Levangsheia; for hele eksistensgrunnlaget for denne delen av Kragerø, ikke bare skolen. Det går ikke an å skille skolen fra samfunnet rundt! Vi håper dere lytter til oss, bevarer skolen på Levangsheia - og slik gjør det mulig for oss å velge ei framtid her.

Hilsen

Stina Pihl, Camilla Hansen Bjørkkjær, Hege Bjørkkjær, Linn Pihl, Tarald Frodessønn Ausland og Eilert Frodessønn Ausland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken