Noen husker kanskje den svenske filmen Äppelkriget fra 1971?

Der dukker det opp en pengesterk sveitsisk direktør i naturskjønne Änglamark – «Jean Volkswagnern». En skjønn forening av politikere, forretningsmenn og PR-folk som vil bygge fremtidsrettet!!! – fornøyelsesparken Deutschneyland.

Men epledyrker Lindberg med støtte i lokalpatrioter, natur og tradisjoner, og til slutt med hjelp fra overnaturlige vesener, beseirer både politikere og storfinans.

Som mange 68-ere var også jeg opptatt av natur og miljø allerede på den tiden. Vi satt stor pris på denne filmkomedien, og jeg trodde at drømmen om USA med golf, Disneyland, Cadillac og alt det andre store man hadde drømt om siden krigen, var blitt avleggs og aldri ville få skikkelig fotfeste her hjemme på berget.

Så feil kunne vi ta, tematikken i filmen er like aktuell i dag med Kragerø bys store velgjører og hans kobbel av eiendomsutviklere, advokater og arkitekter, som forsøker å endre vår rare lille by til sitt moderne Deutschneyland, eller i det minste en fullblods RIB hovedstad?

Byvenner og andre tenkende mennesker kjemper for byens kvaliteter, men tilsynelatende uten hell, vi trenger kanskje, som i Änglamarken, hjelp fra overnaturlige «vesener»?

At det til slutt er penge– «vesenet» som stopper all restaurantvirksomhet er en skjebnens ironi. Men på tross av tapte arbeidsplasser og alt annet, er det på en måte greit å konstatere at smalsnevret profittjakt basert på gigantomani og moderne stordrift ikke synes å være forenelig med livet i de små forhold?

Det er trist å miste kafeen på Skåtøy, men vi får håpe at den vil gjenoppstå fra de døde. Vi har sett «døden» gradvis komme snikende år for år fra 2016, etter at kafeen ble solgt. Enkle vaklevorne bord og stoler mellom stein og grastuer med enkle fargerike benker med matchende puter har kanskje likevel noe for seg??? – fremfor store plattinger av regnskogvirke med moderne utemøbler tilrettelagt for økt komfort, effektivitet og kapasitet? Kanskje dekor med Skåtøyungenes fargerike «englefisker» fremfor hvitmalte flater også har noe for seg når en historisk gammel skole skal utvikles til en trivelig kafé? Kanskje er det dumt at særpreg med smale vise-, kunst- og kulturprosjekter må vike, fremfor bordbestillinger og effektiv matservering?

Slike spørsmål kan en undre seg over, og studeres regnskapstall ser det ut som både driftsinntekter og resultat går ned med årene, samtidig som særpreg og atmosfære gradvis må vike for urban effektivitet og kapasitet.

Men heldigvis vet vi fra 15 års tidligere drift, fra før overtagelsen i 2016, at det går an å drive kafé på Skåtøy. Med håp om en ny og mer kompetent eier med sans og respekt for særpreg, mangfold og livet i de små forhold, krysser vi fingrene og venter i spenning på hva som skjer videre.

Byutvikling eller byavvikling?

Tilsvarende er forholdene for Tollboden. Vi husker med glede når Andreas Tandberg åpnet sin gourmetrestaurant i de to håpløse, uhensiktsmessige, skakke og skeive buene nede på brygga. Der var det sjel i veggene med god mat og egen hundemeny. Etter hvert ble det uteservering på gårdsplassen, der blomsterbedene til fru Abel fremdeles var intakt, og på brygga førte den lille genistreken med skilting «kun for trebåter» til en særpreget atmosfære, der et rolig jazzorkester også bidro til sommerstemning uten å forstyrre nabolaget. Og WC-en med glassgulv, ga oss nedsyn til Blindtarmens maritime liv. O. S. V.......

Det er altså fullt mulig å utvikle og drive restaurantvirksomhet i Kragerø tuftet på byens egenart og tradisjoner. Vi får håpe stafettpinnen nå overlates til klokere folk, med bedre holdninger og kunnskap, som forstår seg på dette.

Bråstopp på alle Tollefsens restauranter samt Verven, Sakte Fart, Vinsu og Portør er ille på kort sikt mht. arbeidsplasser. Men det hjelper ikke å sutre, men heller se på mulighetene som nå åpner seg. Det blir nå mulig å etablere flere nye og spennende restauranter og puber, mer i tråd med byens mangfoldige historie, kvaliteter og egenart. Vi har allerede gode tilbud på flere mindre steder:

Kragerø sushi og wok er i ferd med å nyetablerere en Vietnamesisk restaurant på Bryggekanten.

Nyere etableringer som Nordraak Mat-verksted, Smauet, November og Hos Gro synes å drive med forsvarlig økonomi, og det samme gjør gamle travere som El Paso, Haven Restaurant og Bar, Jensemann, Tinas Wok og Admiralen.

Mange av oss håper på at helårs kulturinstitusjonen Stopp en Halv, eller noe lignende, kan gjenoppstå som en Fugl Føniks av asken fra det som viste seg å være en totalt mislykket økonomisk satsing på stordrift av turisttilbud i vår trivelige rare lille by.

For arbeidsplassenes skyld får vi håpe at SPA-hotellet med Beach Club og det hele overlever. Etter to–tre større konkurser er det jo engang slik at fellesskapet tross alt endte, på en eller annen måte, opp med å betale det meste av dette mislykkede gigantprosjekt.

Uten å måtte slite med nedbetaling av investert kapital kreves det neppe all verdens kunnskap å drive dette videre.

Jeg tror ikke vi trenger mer enn et Deutschneyland i kommunen, det bør avgrenses til Stabbestad, – på godt og vondt for oss alle.

Kommunen bør heller planlegge og tilrettelegge for videre drift av eksisterende små uavhengige etablissementer og legge til rette for etablering av flere slike.

Det bør heller ikke være et mål å samle flest mulig turister langs bryggekanten i Kragerø by, og derfor bør det legges til rette og planlegges for å spre flere mat- og drikketilbud i Skjærgården og andre steder. Et konglomerat og mangfold av mange små og særegne mat- og drikketilbud kan bli vel så attraktive turisttilbud, som malplasserte forsøk på å ape etter Aker Brygge? Da får man også en sunn konkurranse der de beste vil overleve og de dårlige forsvinne. Er eierne og driverne lokale, gir dette også et bedre grunnlag for helårs virksomhet.

Mange av våre veletablerte borgere vil hevde at betraktningene over, og i det etterfølgende, er nostalgisk og urealistisk gammelmanns tullprat, men jeg trøster meg med at i ungdomsspalten Si;D i fredagens Aftenpost skriver 19 år gamle Klara Abelone Svalheim om mat og klima; «Vi trenger ikke søke etter noe nytt og genialt for – Gammel kunnskap er løsningen på dagens klimakrise»

Kragerøs Änglamark er skjærgården, og både den og byen må derfor forvaltes og utvikles med klokskap og varsomhet.

Med åpningsordene «Kalla den Änglamarken eller Himlajorden om du vill, jorden vi ärvde och lunden den gröna» ble Evert Taubes vakre «naturvernvise» i denne filmen, et slags testamente, eller hans epilog, fra hans femti år med viser og poesi. Det er ikke tvil om Taubes ståsted angjeldende natur, miljø, historie og tradisjoner.

Hvor vakkert landskapet er fikk jeg igjen bekreftet på tur fra byen og hjem til Skåtøy i høst. Etter regn og blest løyet vinden og det klarnet opp i kveldingen. Lyset med lav kveldssol på høstgule trær som speilet seg i blank sjø i Eidkilen er ufattelig vakkert. Med utallige båtturer mellom Kragerø og Skåtøy i snart en mannsalder, forundrer det meg stadig at turene aldri er kjedelig. Samspill mellom landskap, sjø og lys, observert i sakte fart, byr hele tiden på nye inntrykk og opplevelser. Det er lett å forstå at flere store kunstmalere lot seg fascinere av skjærgårdens natur, lys og landskap.

Vi må ikke tillate at uforstandige, pengesterke og historieløse investorer tuller med vår nedarvede «Änglamark». Arven må vi utvikle med varsomhet og respekt. Våre unike verdier og kvaliteter ligger i livet i de små forhold, i pakt med særpreg, mangfold og skjønnhet i hus, folk, natur og sjø.

Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill

Jorden vi ärvde och lunden den gröna

Vildrosor och blåklockor och lindblommor och kamomill

Låt dem få leva, de är ju så sköna

Låt barnen dansa som änglar kring lönn och alm

Leka tittut mellan blommande grenar

Låt fåglar leva och sjunga för oss sin psalm

Låt fiskar simma kring bryggor och stenar

Sluta att utrota skogarnas alla djur!

Låt örnen flyga, låt rådjuren löpa!

Låt sista älven som brusar i vår natur

Brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!

Jeg har uthevet et par linjer i Taubs vers med hans 50 år gamle formaninger for framtiden. Her peker han på den største utfordringen for kommunen, og alle oss andre når det gjelder planlegging for utvikling av by og land – nemlig barn. En by eller stedsutviklingsplan, der man i planene ikke klart ser for seg lekende barn – er en feil plan for fremtiden. Dessverre er dette tilfellet i glass og betong kompleksene i Smedsbukta, i Kirkebukta og flere andre steder i hele kommunen.

Tor Dønvik