Gå til sidens hovedinnhold

På rett sted til rett tid: - Det snødde store filler og sikten var nesten null

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som «bladfyk» gjennom mange, mange år, kommer man bort i mange og svært ulike saker. Mange trivielle og hyggelige saker. Andre igjen dramatiske, ja veldig dramatiske.

Ved den første hendelsen jeg vil nevne, kan en si at en var på rett sted til rett tid. Hendelsen går tilbake til begynnelsen av 90-tallet, stedet er Rauland. Det var en vinter da snøen lavet ned i store mengder.

Kolbjørn Thorsen var nyhetssjef i TA en formiddag ringte og spurte om jeg kunne sale opp «Trigger», dra til Rauland og Arabygdi og ta noen vinterbilder. Verst var det i Arabygdi.

Det var bare å fyre opp Jetta-en og komme seg av gårde. La veien om Rauland, korteste vei til Arabygdi. Ved avkjørselen sto en mann i gul vest med stoppskilt. Det var ikke mulig å komme seg videre.

Akkurat idet jeg skulle sette meg i bilen for å dra tilbake til Kragerø med de bildene jeg hadde tatt, fikk mannen i gul vest en beskjed på sambandet. Det hadde gått et stort snøskred i Arabygdi som hadde blant annet hadde tatt med seg et hus.

Eneste mulig vei inn til rasstedet var å kjøre ned til Åmot, ta til høyre mot Edland, og videre inn til Arabygdi hvor veiene ikke var stengt.

Det snødde store filler, sikten var nesten null. Et stykke opp i bakken sto to karer og haiket, også de var på vei inn til rasstedet. Jeg fikk en av dem til å overta rattet, og regnet med at han var kjent på veien. Vel framme fikk jeg knipset en del bilder.

Dette var før internett og mail var en virkelighet. Det ble å kjøre til redaksjonen i Skien, få filmene framkalt og skrive saken. Det ble en lang dag og natt hvor jeg tilbakela vel 500 kilometer. Andre medier nådde aldri fram.

I ettertid gikk det rykter om at jeg hadde stolpet et par kilometer i høy snø, noe som heldigvis ikke var tilfelle.

For min del hører det nok mer med til sjeldenheten at en treffer «blink» som i denne saken.

Men dramatiske hendelser har det ikke manglet på. Store og små ulykker og drap har jeg dekket, og det har ikke vært hyggelig. Rettssaker har jeg fulgt, og en jeg husker godt var i lagretten i Skien. I løpet av dagen kom det et skikkelig snøfall. Det ble overnatting i Skien, men en kollega tok sjansen og kjørte til Kragerø. Eneste mulige plass å parkere, var på Øya.

Det mer trivielle har vært håndballen. Det er ikke få kamper jeg har dekket både med stoff og bilder. I årene Kragerø var på topp, ble det mange spennende og dramatiske kamper, blant annet i Oslo-området, i Stavanger, Bergen og Trondheim og Elverum. På veien hjem fra Elverum, blinket det plutselig i en fotoboks, men jeg fikk aldri noen bot. På nummerskiltet hadde det lagt seg et tykt snølag, jeg oppdaget det da jeg stoppet på Jessheim.

En av de mest dramatiske kampene, var mot Herulf i Mossehallen hvor det sto om opprykk. Herulf ledet med 10 mål ved pause, Kragerø vant med ett, etter at Kragerøs spillende trener, Jan Egil Utberg scoret seiersmålet få sekunder før slutt. Det ble vill jubel hos supportere, som hadde tatt turen fra Kragerø. Det var ikke bare denne kampen supportere fulgte med. Minst én av supporterne var så nervøs, at han «fulgte» kampen utenfor hallen.

Jeg fikk også bivåne noe av besøket til kronprinsparet Harald og Sonja på 70-tallet. Sammen med Jens Morgan Sørensen fra Kragerø Blad, Edvard Enggrav fra TA og undertegnede fra Vestmar, dro vi sammen til Sannidal til mottakelsen. Jens Morgan kjørte, vi andre satt på. For ikke å bli liggende bak kortesjen ned til Villa Bergland, tok Jens Kammerfossveien. Vi regnet med at det ikke var noen fartskontroll den dagen.

Utallige 17. mai-arrangementer har det blitt. I min tid i TA, ble det gjerne Kragerø, Drangedal og Vest Telemark rundt.

For øvrig var det ikke «bladfyk», som i oppveksten var «drømmejobben». Jeg var fast bestemt at jeg skulle bli elektriker, men slik ble det ikke.

Selv om jeg har trappet ned noe, så blir dere nok ikke kvitt meg med det første.

Kommentarer til denne saken