Maleri Yngve Åsen - Veten og Urene på Øya
Maleri Av Yngve åSen

De risikerte livet i jakten etter gullskatten i hulen under Veten

Vetehola på Øya er et myteomspunnet sted. Ifølge sagnet skal det være en passasje fra Urene som går gjennom Veten og som ender et sted nær Lindvika.
Publisert
DEL

Mange øyagutter har opp gjennom årene prøvd å finne en mulig passasje gjennom Veten og inn til Vetehola. Noen forsøk har nesten endt i tragedier. Så sent som på 1950- og 60-tallet har det vært ekspedisjoner nede i Urene for å finne veien gjennom Veten.

Flere forsøk

Rykter og fortellinger om hva som finnes i Vetehola er mange. I en artikkel i Kragerø Blad 1935 skriver signaturen: «..... n K.O»: «Sagnet om Veten i Kragerø». Han forteller at han har vært med på en rekke forsøk på å finne veien inn i Veten. «Mange har gjennom tidene forsøkt å løse Vetens hemmelighet, men uten resultat selv om «gullkisten» har lokket. Vikinger skulle for århundrer siden satt den inn der».

«Sagnet forteller at Jens Lauersøns rikdom skal være kommet fra Veten. Ola Mortensen, som var i Kristian Gierløffs tjeneste og bodde i Legaten skulle være i slekt med Lauersøn og han hadde fortalt at Jens Lauersøns far eller farfar – jeg husker det ikke riktig – skulle vært på Veten for å hente bjørkeløv til soplime. Mens han var i ferd med dette, kom en fint antrukket herre bort til ham og slo av en passiar. Folk hadde lagt merke til at da soplimen var ferdig, rusla de begge ned til Legaten og den fremmede gikk med Lauersøn inn. Etter den dag gikk ryktet, at det ble velstand i Legaten og at makten begynte å vise seg.»

Ble ikke trodd

Joseph Brunsvig fortalte i 1934 at han 30 år tidligere hadde prøvd å ta seg inn i Vetehola sammen med Tarald Kivle. En meget kjent mann i sin tid.

«Det var så vidt jeg kan skjønne, i 1902 Kivle og vi foretok vår berømmelig tur». Den endte med at Joseph Brunsvig, Tarald Kivle og et par andre øyagutter hadde tatt seg inn mot Vetehola. For å komme inn i hulen måtte vi krabbe et stykke opp i uren, får så å ta seg nedover. Man kommer så til en stor stein som heller utover, fra den må man slippe seg ned i en sanddyne – en rest fra den tiden havet sto over hulen».

Brunsvig forteller at det er flere ganger å velge mellom nede i hulen i ura. Mens Tarald Kivle krabbet innover en av gangene, ble de andre guttene sittende i sanden og vente på at han kom tilbake. Etter en stund kom Tarald Kivle krabbene tilbake til sine venner. Tarald hadde hevdet at han hadde funnet en gang som gikk helt inn til inn under Møllerstuen. Dette betvilte de som satt og ventet, for fra Urene til Møllerstuen var det ganske langt.

Det ble også laget dikt om Tarald Kivle som tok seg inn i Veten. Det lange diktet avsluttes slik:

«Hvit som en engel han krabbet i hola

Stordåden lyser med eventyrglans

Svart som en feier han kom ut i sola

Han burde belønnes med laurbær krans»

På alle fire

I avisa Kragerøposten i 1930 var det en usignert fortelling: «Opdagelsesfærden til Vete-hola». Om fire gutter som prøvde å finne denne sagnomsuste passasjen, og ikke minst skatten som skjulte seg i Vetens indre.

«En dag i 1915 i begynnelsen av sommerferien startet ekspedisjonen. Dens medlemmer var Walter, Jens, Sveinung og undertegnende. Utrustningen var bra, kniver smekre tau oppkveilet som en lasso, proviant som besto av smørbrød og brus, men ikke minst atskillige lysstumper og fyrstikker – lys visste vi var det viktigste av hele utrustningen».

Fantasi: Denne tegningen som illustrerer sagnet om Vetehola laget Sigurd Meidell Andersen (1912 – 1988) i 1934. Han hadde kunstneriske evner og som ung gikk han på tegneskolen til Lars Fjeld. Han vokste opp på Andølingen og ble som voksen utdannet trykker. I 1952 startet han opp Kragerø Aksidenstrykkeri.

Fantasi: Denne tegningen som illustrerer sagnet om Vetehola laget Sigurd Meidell Andersen (1912 – 1988) i 1934. Han hadde kunstneriske evner og som ung gikk han på tegneskolen til Lars Fjeld. Han vokste opp på Andølingen og ble som voksen utdannet trykker. I 1952 startet han opp Kragerø Aksidenstrykkeri.

Ekspedisjonen kom fram til Urene og etter litt leting hadde de funnet den rette inngangen til hulen.

«Hjerter banket så vi kunne høre det av spenning da vi krabbet innover. Vi tente lysene – de blafret og kastet underlige skygger langs veggene og det avslørte en lav gang innover. Den fulgte vi på alle fire. Lysene var vanskelige å manøvrere – rett som det var holdt luggen og øyebrynene på å bli avsvidd. Vemmelig varm stearin dryppene på fingrene så de ble ganske stive.

Gangen ble smalere og lavere men vi kjente oss igjen etter beskrivelsene av Vetehola. Det ble mer og mer vanskelig å avansere framover. Vi krøp på magen i gåsegang. Lysene holdt vi strakt fram, men de frambrakte småulykker i buksebaken til gutten foran.

Svette og sand

Om det gikk smått og vrient, gikk det dog framover og motet steg etter hvert – vi kunne merke av bunden i gangen etter hvert mer og mer var dekket av fin hvit sand. Vi måtte være like i nærheten av det vanskelig punkt hvor stien som førte til sjøen begynte.

Det var Sveinung som krøp først. Han måtte nå, ganske som vi hadde hørt andre fortelle måtte gjøre, sno og vrikke seg fram. Det ble trangere og trangere, lavere og lavere og han måtte stadig skifte lyset over fra den ene hånden over i den andre etter som han ble nødt til å klore og skuffe sanden vekk og bakover. Vi fikk sanden i ansiktet og skuffet den videre bakover til neste mann.

Klærne våre be gjennomvåte av svette og fulle av og sand. Det var svært lite behagelig å trenge fram mot sagnsjøen under Veten. Vi som krøp bak hørte hvordan Sveinung stønnet og tappert slet for å komme videre. Fra tid til annen følte vi det også når nummer to fikk skosålene i fjeset og dette forplantet seg videre bakover.

Det gikk nå svært smått, en halv meter eller så hvert annet minutt. Snart merket vi som kom etter at Sveinung måtte være ved det vanskeligste punktet på hele strekningen. Hvor enn han sparket og bar seg kom han ikke av flekken. Sand gjøv om ørene fra mann til mann. Plutselig hørte vi et vræl fra Sveinung. Lyset hans var gått ut og han satt bom fast. «Hjæbblp» gurglet han, halvkvalt av sanden. Dette var signalet til alminnelig panikk. Alle mann hadde bare en tanke i hodet, å redde seg ut.

Forsøkte aldri igjen

Sveinung hadde kommet seg løs, det merket vi som var bak ham. Men sparkene enset vi ikke. Vi vred oss bakover og skuffet desperat sanden motsatt vei.

Det er meg den dag i dag en uløst gåte hvordan Sveinung stakkar unngikk å bli overdynget av sand og muret fast inne i hulegangen. Likeledes er det meg en gåte hvordan vi kom ut til slutt og igjen fikk se den blå himmel over oss. Men da klarte vi heller ikke mer. Gjennomvåte og ukjennelige av sand og skrubbsår lå vi å gispet etter luft mellom steinblokkene i Urene. Det eneste vi fattet var at våre dyrebare liv var reddet for denne gang og at de skulle være siste gang noen av oss forsøkte å utforske Veteholas hemmelighet».

Artikkeltags