Nylig møtte nesten 90 ferske elever opp til livets første skoledag rundt om i Kragerø. De fleste opplevde kribling i magen med mange forventninger og noe usikkerhet rundt hva de har i vente. Det er de slettes ikke alene om. I skrivende stund er det kun noen få timer til jeg selv returnerer til skolebenken. Selv om jeg snart runder 27 julegrøter, kribler det litt likevel. Og det er nok et godt tegn.

Jeg var nemlig heldig som kom gjennom nåløyet til masterstudiet i undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen. De neste to årene skal jeg og 15 andre fordype oss i metoder og formidling i et miljø som nærmest øser over av kompetanse i Media City Bergen, hvor vi blir del av fagmiljøet til Senter for undersøkende journalistikk.

Under bachelorstudiet i Kristiansand, et treårig eventyr som konkluderte i 2020, minnes jeg undersøkende journalistikk som et av de mest spennende emnene. Den gang brukte mine to «faste» samarbeidspartnere og jeg flere uker på å undersøke potensielt helseskadelige kjemikalier i frisørprodukter. Funnene var nokså oppsiktsvekkende, og jeg kan i dag utrolig nok innlede langvarige samtaler om parabener, phenylenediamine og aminophenol dersom sjansen byr seg.

I Kragerø har jeg brukt en del tid og ressurser på dypdykk i høyst aktuelle problemstillinger av stor samfunnsmessig betydning knyttet til konsesjon, boplikt, driveplikt og strandsoneforvaltning. Responsen på det materialet som er publisert så langt viser heldigvis at dette engasjerer. Det ville jo vært kjedelig å skrive for et publikum som ikke bryr seg.

Dypdykkene fortsetter jeg med, men mesteparten av kontortiden tilbringes heretter 425 kilometer hjemmefra. Så blir det selvfølgelig hjemturer til Kragerø når jeg har anledning til det. Jeg kan jo ikke la savnet etter verdens beste by og den flotte KV-gjengen bli for stort.

Kjæresten og jeg har fått det meste på plass i ny leilighet et par steinkast unna studiestedet, møbler er skrudd sammen og hjemmekontoret er fullt rigget opp. De første par ukene på Vestlandet har imidlertid vært preget av mye sofatid, stakkarslig uffing og knasking av hurrapiller etter et rimelig ufrivillig saftig overtråkk under intervjuet med Erna.

Nå venter tre måneder fysioterapi, samtidig som jeg har fått tak i noen skikkelig teite, men unektelig komfortable sko, og ikke minst ankelstøtter. Den butikkansatte hos Bergen Storsenter var fra Kragerø, så hans dømmekraft tviler jeg naturligvis ikke på et sekund.

Utsikten til Kilsfjorden er byttet ut med Ulriken og Fløyen, jeg er forberedt på en god del flere dager med regn enn med sol, og lufteturene med en særdeles pysete bikkje som forakter den minste dråpe tar noe lengre tid. Til gjengjeld er det slettes ikke vanskelig å trives i Bergen, selv for en pjokk fra Stabbestad.

Nå gleder jeg meg enormt til å lære mer om undersøkende metoder til å kunne benytte både i mindre og større saker. Jeg blir tross alt smått autistisk når jeg får «blod på tann» og det skal mye til før jeg gir meg dersom jeg først får ferten av noe jeg mener burde kikkes nærmere på. Det er og blir møe ærbe, men heldigvis går det unna når man er genuint interessert, engasjert og dedikert.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist