Gå til sidens hovedinnhold

Nok hjemmekontor nå

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter sju uker på hjemmekontor fikk jeg endelig audiens til KVs kontorlokaler ved Blindtarmen denne uka. Nå skal ikke jeg klage, for jeg er glad for at jeg har hatt en jobb med mer enn nok å gjøre de siste ukene, til forskjell fra dem som har blitt rammet av permitteringer.

Da koronaen kom, fikk alle på KV-kontoret beskjed om at vi nå skulle jobbe hjemmefra. Alle var nok litt spente på hvordan det kom til å bli, men vi har klart oss overraskende greit. Rent produksjonsmessig, vel og merke.

De første to ukene må jeg innrømme at det faktisk var ganske greit å kunne gå i pysjen en hel arbeidsdag, men så slo brakkesjuka inn litt etter litt. Det gjør nemlig noe med psyken, når den du omgås mest (og etterhvert snakker mest med) over flere uker er en katt med navn Elton Houston.

Arbeidsantrekket har også vært noe annerledes de siste ukene, og mot slutten av hjemmekontor-perioden skjønte jeg at jeg måtte ta meg sammen. Pusur-pysj og rosa ullsokker hadde nærmest blitt den nye normalen, og i kombinasjon med at jeg i økende grad snakka med katta var det på tide å stramme inn.

Torsdag for to uker siden kom beskjeden om at kontoret skulle gjenåpnes for noen av de ansatte. Uheldigvis for meg, var jeg en av to som fikk beskjed om å være hjemme et par uker til.

Jeg er et sosialt vesen, og når sant skal sies, så ble jeg ikke journalist for å sitte på et kontor alene. Det har jeg virkelig fått erfare de siste månedene, og gleden har vært stor de gangene jeg har fått muligheten til å ta meg en tur ut for å gjøre intervjuer. På avstand, selvfølgelig.

Sent i forrige uke fikk jeg endelig beskjeden jeg (og katten) har ventet på. Nå skulle også jeg få lov til å komme tilbake på kontoret, og jeg kan love deg at det var godt, både for meg og Elton Houston.

Nå høres det kanskje ut som at jeg har hatt det forferdelig de siste ukene. Det kan jeg ikke si at jeg har, for det er mange som har hatt det verre enn meg.

En ting har jeg i alle fall lært, og det blir ikke mer moro enn man gjør det til selv. Og nettopp det skal jeg ta med meg når vi i morgen skal feire den kanskje merkeligste nasjonaldagen vi har opplevd i vår tid. Det blir ikke tog, ingen store folkemengder og ingen champagnefrokost med vennegjengen.

Men ingen kan stoppe meg fra å gå med farmors gamle bunad, spise bestemors bløtekake og prøve på å slå min personlige rekord i is-spising fra 2002.

Kommentarer til denne saken