Nei, mamma. Blindtarmen ligger ikke på venstre side.

BLINDTARM TIL BESVÆR: Kronikkforfatteren gir helsevesenet toppkarakter, mens sykehusmaten ender midt på tre.

BLINDTARM TIL BESVÆR: Kronikkforfatteren gir helsevesenet toppkarakter, mens sykehusmaten ender midt på tre. Foto:

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.For tiden er legevaktordningen i Kragerø og hvordan den skal løses i framtiden på de flestes lepper. En kan fint forstå at det vekker engasjement og sterke følelser hos mange. Kommuneadministrasjonen og politikerne utreder alternativer og mulige samarbeid med nærliggende kommuner.

Satellittlegevakt er kanskje høstens «fremmedord», for det er i grunn usikkert hvordan en slik ordning vil se ut fram til alternativet er ferdig utredet. Men et felles kjennetegn for alle satellittlegevakter, etter hva jeg forstår, er at det ikke befinner seg en lege på satellitten, men helsepersonell, gjerne sykepleiere med akuttmedisinsk kompetanse.

Uansett hvilken form for legevakt vi får i framtiden, er jeg sikker på at de rette folka settes på rett sted. Alle jeg har møtt på i helsevesenet, de gangene jeg har hatt behov for hjelp, har tatt vare på meg med genuin medmenneskelighet.

Mitt seneste sprell i den sektoren, var da jeg møtte opp på kontoret hos KV med en liten mageknip. Noen få dager før landet ble «stengt ned» som følge av koronatiltak. Et besøk på toaletten ville nok gjøre susen, tenkte jeg. En halv time senere kom jeg krypende ut igjen og ble nødt til å reise hjem. De neste fire timene lå jeg som et mørbanka stykke kjøtt i senga på mitt gamle gutterom hos min far på Thomesheia. En skrikende smerte fra høyre side av magen.

I mellomtiden spurte jeg min mor om hva dette kunne være. For mødre har jo tross alt levd lenger enn oss og vet alltid best. Det er i alle fall det jeg har blitt fortalt i oppveksten. Det kunne ikke være blindtarmen, for den ligger på venstre side, mente hun. I mitt hode kunne jeg da luke vekk blindtarmbetennelse.

Men så kom det til punktet hvor jeg krøp til korset og ringte fastlegen min. Hun hadde ferie. Vikaren var opptatt, men sekretæren skulle be ham ringe meg opp igjen. Etter en time skulle jeg purre, men en automatisk telefonsvarer fortalte meg at legekontoret var stengt for dagen. Prøv igjen i morgen.

Det hadde ikke jeg tid til. Legevakta ble neste stopp. Det tok meg omtrent ti minutter å krype ned trappa, ut døra og bort til taxien som venta utenfor. Jeg var ganske spesiell dersom blindtarmen min lå på venstre side, fikk jeg beskjed om på legevakta. At jeg er spesiell har min mor ment i alle år, men så spesiell kunne jeg da ikke være.

Etter en ambulansetur med blålys til sykehuset i Skien, førsteprioritet på operasjonslista og et par dager med hurrapiller var jeg tilbake på kontoret. Hendelsesforløpet ville nok forblitt det samme, om det så var en lege, sykepleier eller annet helsepersonell som sørget for at jeg ble sendt oppover til akutten og fikk hjelpen jeg hadde behov for.

Legevakta, satellitt eller ei, har jeg full tiltro til at vil hjelpe meg også neste gang. For er det én ting jeg har lært i løpet av min korte tid på kloden, er det at hva som helst kan skje med hvem som helst når som helst. Uansett hvem som befinner seg på legevakta i framtiden, er jeg takknemlig for at de er der.

Sondre Lindhagen Nilssen
journalist



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken