Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
De sier at nordmenn er født med ski på beina, og ofte bruker vi ordtaket for alt det er verdt. Men nå skal jeg slå et slag for dem som ikke er født med to plastplanker under føttene. Jeg er nemlig en av dem.
«Nydelig på fjellet i dag. Silkeføre», sier de, mens de trasker rundt i Bjørn Dæhlie-skidress og Kari Traa-pannebånd på Fischer ski. Du kjenner typen.
I oppveksten hendte det ofte at familien Brubakken tok skia fatt og dro på skitur. Som barn er det jo akseptert å tryne litt, så det var ingenting som plaget meg med det. Men så ble det bråstopp, og skiene ble begravet.
Det er ikke mer enn et par år siden jeg og noen venner skulle på hyttetur, og ski ble igjen et tema etter mange års opphold.
«Jeg har ikke ski», sa jeg. Men venninnen min hadde løsningen – hun hadde nemlig et par jeg kunne låne ...
Resultatet fra den turen var to blå legger, dyvåte bukser etter et fall i en vanndam, og selvtilliten i skisporet hadde ikke akkurat blitt bedre. I ettertid har også venninnene mine sagt at de fikk se en side av meg de ikke har sett tidligere. En trassig treåring i en forvokst kropp. Jeg tar den, jeg var ikke på mitt beste den dagen.
En stund senere var det igjen duket for hyttetur, og nok en gang dro jeg fram argumentet med at jeg ikke hadde ski.
«Jeg får det fint i solveggen på hytta. Ikke tenk på det», sa jeg.
Men heller ikke denne gangen ville de la meg slippe unna, og nok en gang hadde jeg motvillig fått på meg langrennsskia.
«Nydelig på fjellet i dag. Silkeføre. Du kjenner typen»
Denne gangen gikk det betraktelig bedre. Det vil si – jeg tryna ikke midt i en vanndam, men leggene var like blå som forrige gang, og også denne gangen kom den trassige treåringen til syne.
«Jeg vil hjem»
«Jeg tar av meg skia»
«Jeg vil ikke»
Hittil i vinterferien har jeg fått spørsmålet flere ganger. «Bli med på skitur. Det er silkeføre i løypa», sier de.
«Silke meg her og silke meg der», sier jeg.
Jeg har prøvd meg på argumentet om at jeg ikke har ski igjen, men der har Kragerø Bibliotek gjort det betraktelig vanskeligere for meg, i og med at de tilbyr utlån av utstyr ...
Jeg har lyktes å unnslippe samtlige forespørsler om skiturer hittil i vinter, og det er jeg fornøyd med. I stedet har det blitt noen ganske fine fotturer, og jeg har for lengst innsett at det ikke blir noen ny Bjørgen av denne jenta.
Men, til slutt kan jeg dele en godt bevart hemmelighet med alle medsøstre eller brødre som heller ikke ble født med ski på beina: Kvikklunsjen smaker like godt uten!