Hjemme bra, borte best!

Vakkert: Golfrundene begynte i det solen steg opp fra Middelhavet. Men hjemme ventet snøfreseren!

Vakkert: Golfrundene begynte i det solen steg opp fra Middelhavet. Men hjemme ventet snøfreseren!

DEL

KronikkHan visste nok hva han snakket om, min artsfrende Ivar Aasen, da han i «Nordmannen» skrev at «Fram på vetteren stundom han tenkte: giv eg var i eit varmere land!». For jeg er nok garantert ikke den eneste som har hatt slike tanker de siste dagene.

Det er grenser for alt, også for hvor mye snø det går an å få måket unna. Når brøytekanter og breer blir så høye at man må ha tungt maskinelt utstyr for å få vekk mer snø, da synes jeg grensen er nådd. Ikke minst når det under den siste snøen ligger speilblank is, som gjør brodder helt nødvendig for å berge liv, lemmer og lårhalser.

Men som pensjonist har jeg jo visse friheter og muligheter. Og siden jeg i høy grad tenker som Ivar Aasen skrev, så tok jeg konsekvensen av det, og bevilget meg noen dager på Costa del Sol. Hensikten var å besøke familie som hadde kjøpt seg en leilighet i varmen. Men siden leiligheten (tilfeldigvis) lå på en golfresort, ble golfbagen selvfølgelig også med på reisen fra Torp til Malaga.

Og la det være sagt med en gang: Selv om det alltid er hyggelig å besøke familie, så var timene på golfbanene en mist like god opplevelse. For ikke å snakke om kveldene på golfterrassen.

Abstinensen som hadde bygget seg opp siden banen stengte på Stabbestad tidlig i november, ble kurert på de første hullene. At banen var bratt, og svært krevende, ble helt underordnet.

De rimeligste spilletidene var før klokken 09.00, så det ble til at jeg slo ut dagens første ball i det solen steg opp fra Middelhavet. Ikke noe vondt i det.

Da var det også stille på banen, og jeg kunne beundre falkene som patruljerte skråningene på jakt etter småfugl og gnagere.

Men alt har sin slutt, også hyggelige dager og kvelder i 15–20 graders varme. Gjensynet med Torp flyplass var ikke bare positivt. På de få dagene jeg hadde vært borte, hadde det lagt ned en halvmeter med snø.

Heldigvis hadde brøytemannskapene gjort en god jobb, også på E18, så hjemturen gikk noenlunde smertefritt. Og å komme hjem til hus og heim og kjære, er alltid en høydare.

Høydare var det ikke dagen derpå, da snøfreseren måtte dras ut av boden. Og de neste dagene ble den flittig brukt. Men så snart det var ryddet langs hus og søppelkasser, så kom det mer. Og brøyting av bilveiene, fører naturlig nok til stadig nye brøytekanter. Så foreløpig er konklusjonen klar: Hjemme bra, men borte best!

Jon Fivelstad

Frilansjournalist

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags