- Vi, og nå snakker jeg for oss alle, har aldri smakt bedre Guinness enn det vi fikk servert på bryggeriet

I gleden: Brødrene Åsen, her fra venstre Gøran, Terje og Yngve sitter på en irsk pub i Glasgow. Den eneste puben i byen som hadde Smithwicks på ølmenyen.

I gleden: Brødrene Åsen, her fra venstre Gøran, Terje og Yngve sitter på en irsk pub i Glasgow. Den eneste puben i byen som hadde Smithwicks på ølmenyen.

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Det begynte i Dublin. Det hadde seg sånn at vi, de fire brødrene Åsen (Jimmy, Yngve, Terje og Gøran), bestemte oss for å gjøre noe sammen. Dra på en årlig tur til en europeisk by som ikke ligger så langt unna. Det vil si en relativ kort flyreise. Vi er fire forskjellige gutter med en stor felles interesse: Øl.

Vi bestemte oss for å prøve Dublin og se hva som ville skje? Vi hadde jo smakt Guinness, men det er noe helt spesielt å drikke ølet i sitt hjemland. Og la det være sagt med en gang, vi, og nå snakker jeg for oss alle, har aldri smakt bedre Guinness enn det vi fikk servert på bryggeriet etter en interessant omvisning.

Det store ølkicket fikk vi imidlertid på Temple Bar, kanskje den mest kjente puben i Dublin. Etter å ha prøvd litt ymse, fikk jeg en pint med et øl jeg aldri tidligere hadde smakt eller hørt om: Smithwicks. En «red ale». Det ble ett glass, to, tre, fire. Ølen smakte bare bedre og bedre. Til sist satt vi alle fire og drakk det samme.

Vi prøvde en rekke forskjellige merker og typer, men falt etter noen runder alltid tilbake på Smithwicks. Til sist drakk vi ikke noe annet. Vår første tur ble rett og slett en opplevelse. Vi gikk fra pub til pub hvor det var musikk og liv nesten overalt. Flere av pubene var rene kunstverkene og flere hundre år gamle. Det gikk med oss som med så mange andre, vi fikk oss en stampub. Millennium, som ligger like ved hotellet vi bodde. En skikkelig lokal, brun respatex-pub. Som regel var vi de eneste «turistene».

Det var her vi startet og avsluttet våre pubvandringer i Dublin. Vi ble etter hvert meget godt kjente med innehaveren av Millennium og tre ganger har Dublin vært målet etter at vi begynte å reise. Siste gang vi var der ble vi møtt av innehaveren på utsiden. Da han fikk se fire store blide karer komme nedover fortauet, strakk han armene fram og bøyde seg ned. «Her tror jeg vi har brukt mye penger», hvisket Terje.

To ganger i uka var det levende musikk. Et band hvor gjennomsnittsalderen var godt over 70 år, spilte og sang irske folkesanger. De andre i lokalet sang med av hjertens lyst og skapte en utrolig stemning.

Det har blitt 10 turer med øl, god mat og kultur som viktige ingredienser. Det har vært turer blant annet til Glasgow (to ganger), Edinburgh, Bremen, Flensburg. Nå skal det sies at tysk øl ligger oss meget tett til hjertet. Vi passer på å ha med litt øl hjem i bagasjen, bare for å kunne fortsette turen litt på hjemmebane.

En gang dro vi litt lenger, til Roma. Vi skulle kombinere øl og kultur. Etter å ha besøkt fontener, kirker, statuer og museer dro vi til Spansketrappen for å gjøre det vi hadde kommet for. I en liten kiosk kjøpte vi hver vår dyre ølflaske, satte oss tørste ned i trappa, åpnet flaskene og sa «Skål brødre – og lenge leve kulturen».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags