Festivaler på godt og vondt

Ettertraktede: Madrugada var i fotografenes søkelys under Øyafestivalen i 2005. F.v. Frode Jacobsen, Sivert Høyem og nå avdøde Robert Burås.

Ettertraktede: Madrugada var i fotografenes søkelys under Øyafestivalen i 2005. F.v. Frode Jacobsen, Sivert Høyem og nå avdøde Robert Burås.

Av
DEL

MeningerLike sikkert som vårtegn i naturen er at diverse musikkfestivaler over det ganske land begynner å slippe artister. Festivalene er ofte sommerens høydepunkt i store byer, men også på en lang rekke mindre steder i hele Norge.

For 10–12 år siden hadde jeg og en kamerat en årviss affære med Øyafestivalen i Oslo, den gang den ble arrangert i Middelalderparken. Nå er det mange år siden jeg har vært der, men jeg husker ennå spenningen knyttet til festivallivet. Noen artister kjente vi fra før, men det var alltid nye som ble oppdaget på festivalen. Noen av banda hørte jeg på et par uker etter festivalene, mens andre fikk jeg et forhold til som varte i mange år.

Som førstereis til Roskildefestivalen i 2000, så var bare opplevelsen av å komme til festivalområdet som en helt annen verden. Telt på telt med festivalgjengere, store mengder dansk øl, folk som pisset over alt og en umiskjennelig eim av hasjrøyk over hele festivalen.

Dagene i Danmark gikk fort, med mye bra musikk, fint vær og glade festivalgjengere.

Men festivallykken snudde 30. juni, da Pearl Jam gikk på den oransje scenen som siste band den kvelden. Det hadde regnet tidligere på dagen, så det var gjørmete på bakken foran scenen. Allerede før konserten begynte var presset så sterkt at det knapt var mulig å bevege seg. Vi sto rundt 50 meter fra scenen, men fant ut at det lureste var å komme seg bort. Etter mye slit klart vi å karre oss bakover blant publikum.

Pearl jam startet konserten, men etter de hadde spilt i rundt en halvtime stoppet Eddie Vedder plutselig å synge. Bandet sluttet å spille og Pearl Jam-vokalisten ba folk ta tre skritt bakover. Jeg husker godt at han telte høyt «one, two, three». Vi gjorde som han sa, men forsto vel egentlig ikke hvor alvorlig det var. Foran scenen lå folk sammenfiltret i en haug, flere av dem hadde omkommet av presset og mangel på oksygen før vaktene fikk trukket dem over sikkerhetsgjerdet foran scenen. Ni unge menn døde den junidagen på Roskilde.

Morgenen etter ble vi ringt etter i desperasjon av familie og venner, som lurte på om vi var i god behold. Dette var før internettets tid, og vi var ennå ikke klar over at noen var døde. Festivallivet føltes nå helt meningsløst, og vi reiste derfor hjem dagen etter ulykken.

Heldigvis er ulykken på Roskilde den eneste gangen jeg har vært i nærheten av å oppleve noe slikt på konserter og festivaler. Vanligvis er festivaler en ekstremt hyggelig opplevelse, og for mange symbolet på selve sommeren.

Her lokalt har Skåtøyfestivalen i mange år sørget for kvalitetsmusikk til folket, mens i år kommer nysatsingen Kragerøfest til Gunnarsholmen. Programmet, så langt bestående av D.D.E., OnklP og Klovner i kamp virker veldig lovende, og kanskje blir det i Kragerø jeg oppdager ny musikk denne sommeren.

Trond Nøstvold Tou

Nyhetsredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags