Med handlelapp i hånda

SAMLINGSPUNKT: Laura og Jan Jørgensen fotografert trolig en gang på 1980-tallet. Når dagligvarebutikken nå stenger dørene for siste gang, er Kalstadkilen uten nærbutikk for første gang på over 120 år. FOTO: VESTMAR

SAMLINGSPUNKT: Laura og Jan Jørgensen fotografert trolig en gang på 1980-tallet. Når dagligvarebutikken nå stenger dørene for siste gang, er Kalstadkilen uten nærbutikk for første gang på over 120 år. FOTO: VESTMAR

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LØRDAGSKRONIKK: Alt har sin tid, sies det. Og denne uka fikk vi vite at dagligvarebutikken i Kilen er i ferd med å gå ut av tiden. Den nåværende kjøpmannen gir opp driften. Og den forrige kjøpmannen, som eier den store, flotte trebygningen der Joker-butikken holdt til, har liten tro på at det blir ny dagligvarebutikk i lokalene som nå blir ledige.

Jeg er blant dem som har hatt et livslangt forhold til den lille dagligvarebutikken i Kilen. Jeg bodde noen av mine første leveår i «Fillebyen», med Jørgen Jørgensen som nærbutikk. Og senere, på besøk hos mormor og morfar Anna og Rolf Jørgensen på Hestøya, sprang jeg gjerne av gårde med handlelapp i hånda. Det vanket jo gjerne en liten belønning i form av noen få kroner, som fort ble brukt opp på en sukkerkringle, en kakemann eller en røykepølsesnabb fra Brubakken.

«Moffar» som jeg og broder'n kalte ham, sendte meg gjerne ut på spesialoppdrag, når han hadde hørt at Jørgen Jørgensen hadde fått inn lutefisk. Jo mer dissende og geleaktig den var – jo viktigere var det å få den raskt i hus. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå at noen kunne få prekært behov for å innta den skjelvende fiskemassen – faktisk kan jeg ennå ikke forstå det. I det hele tatt syntes jeg min morfar var ganske «eksotisk» i matveien. Han spiste helst desserten, gjerne hjemmelaget rødgrøt, samtidig med middagen – ikke etterpå sånn som oss andre. Og jeg husker at han sendte meg av gårde en gang for å kjøpe kupatt til ham på Brubakken. Han måtte si «kupatt» til meg flere ganger før jeg kunne fastslå at det faktisk var det han sa. Og hva han skulle med det? Jo, jura skulle han lage pålegg av. Jeg har heller ikke hatt et påtrengende behov til å prøve denne «Moffar»-delikatessen.

Sant å si så har jeg ikke vært noen hyppig kunde i Joker-butikken i Kilen de siste årene. Det er for lengst slutt på ærendene for «Mommo» og «Moffar», og som de aller fleste så kjører jeg for det meste den «nye» innfartsveien inn og ut av byen. Men en annen av min barndoms nærbutikker har jeg beholdt et fast forhold til. I Kivles dagligvarebutikk på Biørnebyen er jeg innom stort sett daglig, noen ganger flere ganger om dagen. Her jobbet i sin tid min farmor Elly Nilsen, og nå bor jeg selv i huset på Biørnebyen som hun og farfar Einar med skrekkblandet fryd tok imot meg og min bror på helgebesøk fra småbruket Folemyra i Sannidal. En vilter bror om gangen – begge samtidig hadde blitt fullstendig kaos, har jeg blitt fortalt.

Fra Kivle har jeg forresten fortsatt bokstavelig talt et håndfast minne. Under et besøk hos farmor Elly på bakrommet hos Kivle falt jeg, og kuttet meg på noe glasskår som ble oppbevart i en eske. Blodet sprutet og farmor ble blekere og blekere. En stund var jeg faktisk mer bekymret for henne enn det flere centimeter lange glasskåret som sto ut av det venstre håndleddet mitt.

Jeg håper at Kivle består i mange år framover. Det er rett og slett kjekt med en nærbutikk, og det hever bokvaliteten. Og etter det jeg forstår, er det bedre butikk å drive butikk på Biørnebyen enn på Dalane, Sluppan og Kirkebukta.

ESPEN SOLBERG NILSEN

Ansvarlig redaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags