Kongsgården ble refusert

Kongsgården liknet kanskje mer på en hytte i skogen.

Kongsgården liknet kanskje mer på en hytte i skogen. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KronikkDen mellomste av jentene våre har stor glede av å på minigruppa til Kragerø barneteater. Teateret er foreldredrevet, noe som altså vil si at foreldrene tar seg av sminking, kostymer, lyd, lys, kulisser og mat og drikke til ungene. De fleste fedrene havner naturlig nok på kulissegruppa. Også de med ni tommeltotter, som meg. Snekring har jeg lite peiling på, men det er alltid noe som skal males, og på den fronten er jeg i alle fall ikke helt nedsnødd. Uten at det dermed er sagt at jeg er en kunstner med malerpenselen.

Før årets forestilling med «Askeladden og de gode hjelperne» så kom kulissegruppa litt seint i gang med arbeidet. Mye måtte derfor gjøres den siste uka før forestilling. Jeg tok på meg ansvaret for å male en tømmervegg, noe som gikk helt fint.

Neste prosjekt var å hjelpe min kamerat Stian Nilsen med en stor vegg som skulle bli kongsgården. Den skulle trekkes fram da Askeladden og hjelperne kom for å hente prinsessa og halve kongeriket.

Vi ga oss i kast med prosjektet, som helst måtte gjøres ferdig samme kveld, for å bli klar til den siste øvehelga før forestillingene. Gress og himmel kom greit på plass, noe vindskeive trær like så, mens den store utfordringen viste seg å være bygningen som skulle bli kongsgården.

Siden vi ikke hadde noen skisser å gå ut fra, måtte vi prøve oss fram fra eget hode. Både underveis og da vi var ferdige var vi vel enige om det kanskje minnet litt mer om en hytte i skogen, men etter en justering med noe som kunne minne om dragehoder på gavlspissene, så sa vi oss fornøyde for kvelden.

Slik vi så det var dette forsøket det beste vi kunne bidra med, og da måtte det være greit nok?

«Mornings gutta. Diskusjon på kammerset hjemme i går om kongsgården. Var ikke helt sånn hun hadde sett for seg det skulle se ut ... Jeg er på Skarbo nå og maler veggen blå, så den er klar til å males på ny».

Tekstmeldingen fra lederen av kulissegruppa lyste imot oss morgenen etter. Hans bedre halvdel er instruktør på teateret og hadde altså refusert kongsgården vår. Jeg skal vel ikke si at vi ble overrasket over beskjeden om at «kunstverket» vårt ikke var funnet godt nok. Vi ble vel heller oppgitt, siden vi tross alt hadde brukt noen timer på dette.

Nå ble Liv Unni Moldfjell, en av mødrene i teatergruppa, engasjert for å ordne opp i de tvilsomme kunstneriske ferdighetene til meg og Stian. Hun jobber til daglig på Flügger og er i tillegg flink til å male. Med andre ord et godt utgangspunkt for å lage en kongsgård. Som bildet viser, så er det lagt både flid og en god del arbeidstimer i det som er blitt en utrolig flott kongsgård.

Vi må bare erkjenne at dette hadde vi aldri vært i nærheten av å kunne lage, og da er det i grunnen greit å bli refusert.

Trond Nøstvold Tou

Nettredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags