Den store, vonde talen

Engasjert: Greta Thunberg har rett når hun anklager vestens ledere for å ikke ta klimatrusselen på alvor, mener Roar Thorsen.Foto: Jason DeCrow/Ap Photo

Engasjert: Greta Thunberg har rett når hun anklager vestens ledere for å ikke ta klimatrusselen på alvor, mener Roar Thorsen.Foto: Jason DeCrow/Ap Photo

DEL

KronikkDenne uken har vi sett den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg tale til FNs klimapanel. Og det har gjort vondt. Ja, så vondt at det faktisk nesten har vært vanskelig å konsentrere seg om de vanlige hverdagslige gjøremål etterpå.

For hvordan skal vi egentlig klare å forholde oss til disse skremmende perspektivene som bare presser seg nærmere og nærmere? Vi har hørt om det lenge, men nå kommer det så utrolig og uvirkelig nært.

Og den svenske 16-åringen har selvfølgelig helt rett. Hun har helt rett når hun hamrer løs på vestens ledere for ikke å ta klimatrusselen nok på alvor. Og hun har selvfølgelig helt rett til å anklage dem for ikke å ha tatt grep for å gi både henne og hele ungdomsgenerasjonen en god framtid. Hun har rett til å være sint.

At hun også beskylder verdens ledere for ensidig å fokusere på penger og økonomisk vekst, er også riktig. For det er jo det politikken fortsatt handler mest om.

Men det er vondt å se en ung 16-åring stå og nærmest bære hele vår klimaangst på sine skuldre. Men hun lykkes i alle fall med å trekke alvoret fram i all sin nakenhet med sitt engasjement og klare budskap. Og noen måtte nok før eller senere ta den biten.

Det blir en helt annen virkning når en ungdom står fram slik hun gjør, framfor å høre forskere og eksperter legge fram rapporter og tall om hvor dårlig det står til. Da går det lett inn det ene øret, og snart ut det andre, uten at oppmerksomheten blir så stor som den burde.

Men slik er det ikke nå. Dette kan man ikke være likegyldig til lenger.

I den påfølgende debatten de siste dagene, må jeg innrømme at jeg har håpet å kunne få snappet opp noen faguttalelser som kan dempe bekymringene noe, men de har ikke kommet. Tvert imot, og det er nesten det verste, så har forskere og fagfolk stått fram og sagt at Thunberg har helt rett i praktisk talt alle punkter hun viser til. Det er faktisk så ille.

I tillegg viser de aller nyeste prognosene at de ferske meget ambisiøse målene fra Parisavtalen ikke på langt nær er nok. For at vi i den rike del av verden skal kunne gjøre opp for oss, må disse målene nesten dobles. Ting går så dramatisk fort. Ikke bare selve den globale oppvarmingen, men også helt essensielle økosystemer er i ferd med å kollapse, skal vi tro dem som sitter på førstehåndskunnskapen.

Dette betyr at vi faktisk må begynne å ta inn over seg alvoret, selv om vi helst skulle ønske å kunne gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden, og håpe det går over. Det betyr blant annet at jeg må innse at mine barnebarn trolig ikke får noen lys framtid.

Det har også vært litt spesielt å følge debatten omkring Thunbergs tale i etterkant, som har inneholdt både ros, men også kritikk. Det er blant annet blitt advart mot en retorikk som gjør det vanskelig psykologisk for barn og unge. Noen har advart mot en ønsket strategi fra folk som står bak 16-åringen, og noen sier stakkars Thunberg som må bære denne byrden.

Jo, mye av dette kan nok være riktig i og for seg, men det er bare det at det endrer ingenting på selve innholdet. Dermed blir mye av dette en uheldig avsporing. Thunberg selv er også hele tiden nøye med å vise til hva forskere og rapporter egentlig sier, og dermed blir hennes framtreden enda mer troverdig.

Dette er ikke lett. Men hva skal vi egentlig gjøre? Alle kan vi selvfølgelig bidra noe, men uansett må noen lede oss gjennom denne krisa. Og her har Thunberg rett igjen – vi ser ikke noe slikt lederskap i den forstand i dag.

De tørre fakta som nå legges fram, sier at vi i tillegg til å redusere utslippene kraftig, også må legge om livsstilen betydelig. En halvering av levestandard og lønninger for oss i den rikeste delen av verden. Hvem er villig til det? Og hvordan i all verden kan det være mulig i praksis?

Hva Thunberg egentlig har satt i gang, vil tiden framover gi svar på. Men at dette ungdomsopprøret har et enormt potensial til sprengkraft i seg, er det neppe noen tvil om. Det vil selvfølgelig være godt for saken, men man kan grue seg til «oppgjøret».

Roar Thorsen

Frilansjournalist


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags