En kragerøsk januarlørdag

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LESERINNLEGG: I dag følte jeg meg virkelig som en tenåring da jeg kom meg ut av pysjen kl. 15:04 – drevet av plikten til å gå ut å måke for mutter'n.

Mutter'n Det er Meg Det.

Iført sydvest, skibukse og gummistøvler var det bare å stålsette seg å gå ut i det fantastiske drittværet jeg hadde observert fra sengen helt til plikten dro meg ut ... Kunne ikke se over Bærøfjorden en gang.

Det har snødd, regnet, haglet, snødd og sluddet i en evig runddans.

Med røde selbuvotter grep jeg målbevisst kosten som ventet tålmodig utenfor døren. Fikk skjøvet litt slush bort så jeg kom inn i boden, der har snøskuffen oversomret fra sist det var bruk for den.

Den skrapte mot skiferen i ren vellyst og jeg fikk kastet bort alt det som ikke skulle være der. De 15 trappetrinnene ble skrapt på samme vis og «ulven» sto i veien og mente vi burde gå en runde.

«En runde» sa jeg – «ekspedisjon blir dette min venn!» Vi la i vei og den på fire var lykkelig. Mutter'n på to beit tenna sammen og konsentrerte seg om å holde balansen i sporet etter den ene bilen som hadde dristet seg ut. Litt trening – så gikk det fint, med vinden i ryggen blåste vi bortover. Vi kom til et veiskille og la ruten opp Schweigaardsbakken, det var bare å sæla på og nyte vinteren. Forslaget fra «ulven» om å legge ruten over Veten ble nedstemt og det virket som hun faktisk mente det var helt greit. Lettere foroverbøyd og med duket nakke tok vi resten av bakken i vold uten problemer. På toppen traff vi østavinden gitt og i følge med den kom sluddflakene mot oss som nålestikk. Ulven skulte opp «må vi dette 'a Mutter'n?» «Klart vi må, legg de spanske genene dine på hylla, du er da godt integrert i den Norge turkulturen nå?»

Vi stampet videre litt mer duknakket for at sydvesten kunne gjøre nytten – da fikk jeg ikke isnålene i øynene. Vel over toppen bar den nedover og litt mer i le, men så ... Vi måtte brøyte spor i svært ulendt terreng oppover fjellsiden, heldigvis i le, men da vi vippet toppen kjente jeg meg ikke som en tenåring, men som fru Arnesen over Grønland. Isnålene fløy forbi og mange traff fjeset og kroppen, så fronten ble helt hvit gitt, og det beit friskt i kinna som de sier. Vi stavret oss over peaken og ned på østsiden, der var det mulig å legge ruten hjem til peisen og stua, men vi var jo på ekspedisjon! Må innrømme at jeg katet et blikk mot heimen og ulven lurte litt, men danset glad videre over hvalryggen i motvinden. Nytt mål var satt, en mulighet for le og litt drikke ... Bare Noen hundre meter til nå ... Hold ut, friske roser i kinnene, helt gratis og uten kjemikalier og kunstig fargestoff. Det var et par utfordringer som måtte forseres nederst på «hvalryggen» og det gikk også fint. Med sviende kinner var det godt å få komme inn i en lun stue å bli servert ei kald ei. Resten av etappen var en lek, med vinden i ryggen, flatt underlag hjem til trappa som da var klar for en ny runde med snøskuffen.

Oppsummert kl. 16:27, gikk ekspedisjonen bra og når Mutter'n ser seg i speilet er rosene i kinnene like friske som om hun var den ungdommen hun følte seg som da hun trådde ut av pysjen kl. 15.04

Så nå lar hun skuffa hvile og tar kvelden i vold.

Snoopy

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken