I likhet med i fjor, ble årets 1. maifeiring preget av koronapandemien. Ingen offentlige arrangementer var kunngjort på forhånd.

Som i fjor, ble det også i år en uoffisiell markering i Minneparken, hvor bautaen over de falne under 2. verdenskrig er meislet inn. I tillegg til Ofstads tale, var det musikk ved Kragerø Musikkorps, som bidro med «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi elsker». Etter dette beveget man seg ned til Lauersens plass, hvor Unni Værstad holdt minnetalen over Fernanda Nissen (15.08.1862-03.04.1920). En kvinne som hadde bakgrunn i borgerskapet, men som ble sosialist i sin politiske orientering.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Solidaritet

Mette innledet talen med å gratulere med 1. mai, som hun velger å kalle den store fellesskaps- og solidaritetsdagen.

– Vi står ved minnestøtta i Kragerø – en vakker bauta på en plass vi med litt fantasi kanskje kan høre ekko fra de mange talentene med velvalgte ord om de falne fra 2. verdenskrig.

Hun fortsatte:

– Det første nazistene fikk ødelagt da de fikk makt, var arbeiderbevegelsens rettigheter. Det var arbeiderbevegelsens tillitsvalgte som først fylte konsentrasjonsleirene. Uten dem som sto opp mot nazistene i kamp, i etterretningsarbeid, i sivil motstand og ikke minst på sin post i handelsflåte og sjøforsvar, ville våre rettigheter vært kneblet og undertrykt. Derfor er 1. mai en meningsfylt dag for å minnes og ikke minst takke de mange som falt ved hjemmefronten og utefronten. Også alle de andre som deltok og som overlevde ble krigens ofre på forskjellig vis. Alle som sto opp for demokrati og frihet til stor kostnad for seg og sine familier.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det kostet

Ofstad tok også for seg handelsflåten som ble Norges tapre og kjempende handelsflåte.

– Den norske eksilregjeringen i London rekvirerte alle skip inn i et felle statsrederi, Nortraship, en av verdens store og mest moderne handelsflåte på omkring 1000 skip.

– Også tiden etter krigen – fote kalt krigen etter krigen – kostet det for mange enda mer. Mange kom hjem og var synlig fysisk og psykisk ødelagte, men for mange slo senskadene ut første 15–20 år senere.