Dette er en kronikk, skrevet av en KV-journalist. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Se for deg en iskald januardag i Kragerø. Minusgrader som kraftig forsterkes av havvinden, mengder med snø og glatt føre.

Se for deg en eldre dame som trives med å bo i skjærgården, hvor hun har vokst opp og tilbrakt omtrent hele livet, som av helsemessige årsaker er avhengig av kollektivtilbudet for å kunne reise til sykehuset i Skien for en oppfølgingstime. Etter å ha stått opp grytidlig og reist tur-retur med minst to bussbytter hver vei, skal hun ta ferja hjem igjen på kvelden.

Se for deg en tenåring fra skjærgården som skal hjem etter å ha vært trening med håndballaget, fotballaget eller andre fritidsaktiviteter. Kameratene kan kanskje rusle, ta bussen eller bli hentet av foreldrene. Men skjærgårdsungen skal ta ferja hjem.

De to er på hver sin «kant» av livet, men noe har de til felles. De må begge stå ute i kulda for å vente på ferja. I Kragerø må skjærgårdsfolket forholde seg til de ruteavgangene som finnes. Avgangene kunne gjerne vært flere, men det er få som klager. Kanskje har de planlagt dagen slik at ventetiden beregnes til en halvtimes tid. Ofte er den lengre. Vinterværet kan noen ganger føre til forsinkelser. Andre ganger rekvireres ferja for å bistå i akuttmedisinske helseoppdrag.

For hvert minutt som går blir både den eldre damen og den unge tenåringen stadig kaldere. I senere år har kommunen tilbudt et blått aluminiumsskur på noen skarve kvadratmeter som verken hjelper mot vind, regn, snø eller kalde temperaturer. Dette skuret og den generelle mangelen på et skikkelig tilbud er et overtramp mot skjærgårdsfolket.

(Kronikken fortsetter under bildet)

I Brevik har reisende kunnet søke ly i et oppvarmet venterom siden 80-tallet. Brevik fergeselskap IKS er i likhet med «søsterbedriften» Kragerø fjordbåtselskap IKS deleid av fylkeskommunen, som også står for 95 prosent av av driftsfinansieringen. Hva skal til for at Kragerø skal bli like velsignet med noe så grunnleggende som et venterom?

Mange øysamfunn i det ganske land har innsett dette for lengst. Bergen, Bodø, Volda, Lofoten og Stavanger er blant disse. Selv Kvitsøy, landets minste kommune med like over 500 innbyggere fordelt på knappe seks kvadratkilometer, har sørget for oppvarmet venterom. Faktisk har krypinnet attpåtil prisvinnende arkitektur.

Gjennom årene har det i Kragerø vært ulike midlertidige løsninger og prøveordninger, men aldri noe som har vedvart.

Man skulle kanskje tro at reguleringen av kommunens praktfulle nye administrasjonsbygg på B13-tomta ville vært en gyllen mulighet til å endelig få det på plass. Bygningen har tross alt umiddelbar nærhet til Danskekaia. Av de 3300 kvadratmeterne kunne kanskje noen få blitt avsatt til dette formål? Det skjedde ikke, kunne kommunedirektøren nok en gang slå fast i det siste kommunestyremøtet.

Både kommunens administrasjon og folkevalgte snakker høyt om å legge til rette for fast bosetting i skjærgården, hytteeiere oppfordres til å benytte seg av sine fritidsboliger gjennom hele året, og den høyt prioriterte reiselivsplanen har ambisjoner om turistsatsing i skjærgården. Jeg tror verken fastboende, periodebeboere eller tilreisende synes det frister å stå ute i kulda.

Jeg har ingen anelse om hva det vil koste å etablere et slikt tilbud. For drøye ti år siden anslo Fjordbåtselskapet en investering på et par hundre tusenlapper. I realiteten vil et nybygg, om så reversibelt og lett flyttbart, trolig koste en god del mer. Det gjenstår å se hva slags alternativer som foreslås i hovedutvalg for samfunn i begynnelsen av mars. Kanskje klarer kommunen trylle fram en finansiering sammen med storebror i fylkeskommunen. Kanskje må saken vente til neste års kommunebudsjett. Kanskje skulle de ha prioritert det under forrige kommunebudsjett.

Skjærgårdsfolket har i flere tiår etterspurt et permanent tilbud i offentlig regi. Nå er det på høy tid å lytte til dem. Dette handler om prioriteringer og vilje. Få ut finger'n.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist