Av en eller annen grunn har det, i mitt beskjedne «voksne» liv, falt meg naturlig å stille til ulike tillitsverv og ydmykt takket ja de gangene jeg har fått den tilliten. I Forsvaret var jeg, ved siden av journaliststillingen, blant de tillitsvalgte for de vernepliktige soldatene i min avdeling. Under alle tre årene i bachelorutdanningen var jeg tillitsvalgt for de rundt 35 journaliststudentene i kullet mitt. Samtidig var jeg representant for mitt campus i Studentparlamentet på tvers av høyskolens tre campus i Kristiansand, Oslo og Bergen. Ulike verv i både skolens og fylkets lokalklubber i Norsk Journalistlag ble også en naturlig del av studiehverdagen.

Til tider har det vært krevende å ha disse vervene ved siden av jobb og studier – mange har mer enn nok å sjonglere bare med det. De fleste med tillitsverv har nok i likhet med meg sovnet utmattet på sofaen med saksdokumenter eller datamaskinen på fanget litt for mange ganger. Men så kommer øyeblikkene som gjør det hele verdt all tid brukt på møter, reiser og energi. Som når den ene medstudenten får medhold i klage på urettmessig behandling fra skolen, når en ledelse endrer praksis som følge av tilbakemeldinger fra tillitsvalgte eller når man får gjennomslag for hjertesaker eller et veivalg i en større organisasjon.

De siste tre dagene har jeg vært én av 149 delegater i Norsk Journalistlags landsmøte og representert Telemark sammen med ei av de dyktigste kollegene Telemarksavisa har å by på. Den digitale møteformen har riktignok forsterket savnet etter de fysiske samlingene på konferansehoteller med kolleger fra hele landet. Kaffepraten mellom slaga er borte vekk, diskusjoner om strategi tas i chatten og alt det sosiale i baren og restauranten som gjerne følger etter møteslutt får vi bare finne oss i å ha til gode.

Men man kjenner imidlertid like godt på stoltheten av å stå sterkt sammen når ei kollega fra Smaalenenes Avis får gjennomslag for sitt forslag om at fagforeningen vår skal jobbe for at både sentrale og lokale lønnsoppgjør gjenspeiler den reelle verdiskapningen i bransjen og i de ulike avisene – ved å blant annet prioritere kursing innen forhandlingsteknikk. I forkant av møtet var dette noe både jeg og delegater fra over 20 andre Amedia-aviser allerede stilte oss bak og som i diskusjonene fikk bred tilslutning fra blant annet konkurrerende konsern. For i fagforeninger finnes ikke konkurrenter – her kjemper vi sammen mot felles mål.

Nettopp fellesskapet og det vi sammen kan få til er mer en god nok grunn for meg å fortsette med tillitsverv. Noen ekstra møte- og reisetimer og utmattede sofasnorkinger betaler jeg med glede.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist