Gå til sidens hovedinnhold

Makrellfiske på gamlemåten

KRONIKK

Nylig viste KV et bilde fra «Svunnen tid» om fisker Abrahamsen som lå i båten sin ved Bybrua og solgte agnsild. På brygga sto folk tett i tett, unge og eldre, og skulle kjøpe agn til makrellfiske. Abrahamsen var en svært populær mann i bybildet da det dro seg til makrellfiske om høsten. Etter han fulgte for øvrig Walter Lindkvist opp den samme tradisjonen i en del år.

Bildet, som må ha vært fra slutten av 60-tallet, framkalte gode minner hos meg, for jeg var også blant dem som mange ganger sto på brygga og kjøpte den ettertraktede småsilda. Jeg kan ennå fornemme den spesielle lukta når jeg tenker tilbake. Småsild og råreke måtte til når en skulle fiske makrell på sett.

Å fiske på sett er en måte å fiske på som nok ikke så mange kjenner til i dag. I hvert fall er det ikke mange som praktiserer det lenger. Dagens makrellfiske handler mest om å dorge med harpe, eller rett og slett fiske med en enkel slukstang.

Men sett-fiske er noe helt annet. Da legger man seg stille i en båt ved å ankre opp med dregg. Og så brukes det agnsnøre med en bånnstein og «plastlomme» til å ha fluet i. For det måtte flus for å samle makrellen. Og det er her småsilda kommer inn. Den ble ofte malt til en grøt eller hakket i biter og lagt i plastlomma, senket ned på ca. åtte favner og ristet ut. På kroken, cirka en favn under bånnsteinen og fluposen, ble det agnet med en skrellet råreke.

Dette ble kanskje mye spesialterminologi for uinnvidde. En favn er den avstanden man får fra fingertupp til fingertupp når man strekker armene helt ut, hos en voksen cirka halvannen meter. Flu er en betegnelse på det man bruker for å lokke til seg fisken. Og på cirka åtte favners dyp var der makrellen som regel oppholdt seg. Hvorfor det heter å fiske på sett, har jeg ingen forklaring på.

Men man kunne ikke legge seg til hvor som helst med sild og reker og tro en skulle få makrell. Nei, det var faste plasser, såkalte makrelleier, hvor man fra gammelt av kjente til at makrellen samlet seg. Disse stedene fikk navn, og det var bare å velge de leiene man hadde mest tro på.

Selv valgte jeg ofte Svartskjær, et sted mellom vestre Rauane og Korset, men det hendte også jeg ankret opp på Bråtøybukta, Røsholmleiet og De mørke bukter. Et merkelig navn, forresten, og jeg har ikke peiling på hvordan det har oppstått. Synes heller aldri det var spesielt mørkt der. Skrue var også et populært leie langt øst i skjærgården, og det gikk alltid rykter om gode fangster nettopp der.

Det var alltid spennende å komme fram til makrellplassen, hvor det ofte kunne ligge flere båter. Om det var noen som ikke hadde dregg, var det som regel bare å binde seg fast til de som hadde bunnfeste. Det kunne bare være en fordel å ligge litt tett, for da var det lettere å holde makrellen samlet.

Noen ganger nappet det i snøret ganske fort, andre ganger måtte man bare holde på med fluingen helt til det begynte å bli liv nede i dypet. Og ble det først liv i snørene, kunne det bli svært tett mellom nappene. Med sild, reker og makrell som stadig ble heist opp over ripa kunne det fort bli et skikkelig griseri, men du verden så moro.

Det var alltid noen som hadde bedre tak på dette enn andre. Selv følte jeg det var en vei å gå før det begynte å fungere skikkelig. Særlig hjalp det da jeg fikk et tips om å bytte fra blank til brun agnkrok. Av en eller annen grunn var ikke makrellen så skeptisk til en brun krok.

Det finnes mange historier rundt dette fisket etter makrell. Helst skulle man starte grytidlig om morgenen, og som liten gutt husker jeg at flere mannfolk i nabolaget, inkludert min far, reiste utover på sjøen kvelden før de skulle fiske, la seg under en heller om natta, og var klare til fiske da det lysnet av dag. Ganske sikkert en svært trivelig tur.

Stor og sprek høstmakrell er utrolig morsom å dra på et slikt håndsnøre, og det var den de fleste var ute etter. Den feite høstmakrellen var viktig som matfisk, fin som den var både til røyking og salting. Og skal jeg være ærlig, så har jeg alltid likt den feite makrellen best også stekt i panna. Jo, det lukter en del, men det går jo an å bruke stekeplate på verandaen, for eksempel…

Selv om det tradisjonsrike settfisket stort sett hører fortiden til, så er jeg litt stolt over å ha fortsatt med dette fiske hver høst. En gang i løpet av september må jeg ha en slik tur, rett og slett fordi det er så utrolig morsomt. Det er selvsagt enklere å få mye makrell på ei harpe, men det er ikke på langt nær så artig.

Småsild får man ikke tak i nå, men det går også fint an å ta med seg en frossen makrell, hakke den i smått, og bruke den som flu. Verre er det at råreke ikke alltid er så lett å få kjøpt lenger, men det gikk i år også.

Etter at jeg for mange år siden fikk et tips av Ivar Tyvand om å prøve ved Åsvika, på utsiden av Skåtøy kirke, har dette blitt fast plass. Han mente det var mye roligere her inne enn ute på skvalpete Svartskjær, og det hadde han jo rett i. Når det så attpåtil har vært mer enn nok av makrell her, så har det vært helt topp. Jeg pleier sjelden å vente lenge før jeg er fornøyd. Et par timer med snøret, så kaffe og niste, og deretter i land for å renske fangsten.

For øvrig synes jeg ikke det er så lett lenger å få den ordentlige feite makrellen. De fleste er som regel mindre og litt slankere nå enn tidligere. Hva det kommer av, er ikke godt å si. Men moro er det likevel. Og er det noen som har fått lyst til å prøve gamlemåten etter dette, så kan det bare anbefales på det varmeste.

Kommentarer til denne saken