- Jeg heier på ytringsfrihet, men ikke når mennesker blir diskriminert for å være seg selv

PRIDE: KVs Sondre Lindhagen Nilssen (t.h.) foreviger deltakelsen i Oslo Pride 2015 sammen med kollegene Tom-Daniel Sandvik Laugerud (t.v.) og Jostein Murud Gahre. På dette tidspunktet var han journalist i Forsvaret.

PRIDE: KVs Sondre Lindhagen Nilssen (t.h.) foreviger deltakelsen i Oslo Pride 2015 sammen med kollegene Tom-Daniel Sandvik Laugerud (t.v.) og Jostein Murud Gahre. På dette tidspunktet var han journalist i Forsvaret. Foto:

DEL

KronikkTidligere denne uka ble det kjent at Kragerøs gutter 13 og flere andre håndballag boikotter cupfinalene i lokalene til en aktør med diskriminerende syn på homofili. Jeg begynte øyeblikkelig å trekke på smilebåndet, nikket langsomt og skulle ønske jeg kunne gi hver og en av spillerne både high five og klapp på skuldra. De fikk bestemme selv og valgte å trekke laget. Dæven for noen forbilder disse unge kragerøguttene er. Det er rett og slett gørrbøst.

Da jeg var på deres alder, som for øvrig ikke er stort mer enn drøye 10 år siden, kunne ordet «homo» ofte bli hørt som et skjellsord slengt rundt i forbifarta av ungdommer som ikke visste bedre. De la nok ikke så mye tyngde bak det, men jeg er helt sikker på at enkelte kunne bli såret. Vi vet at mange allerede i den alderen er blitt kjent med sin legning. Det at 13-åringene i Kragerø i dag tar et så tydelig standpunkt, viser at de er langt mer bevisste på sine holdninger, og ikke minst handlinger, enn det vi var. De setter et kjempemessig eksempel ved å stå opp for andres rettigheter og kjempe mot diskriminering.

Da jeg var i midten av tenåra, kunne storesøstra mi Silje fortelle at hun hadde blitt kjær i ei annen kvinne mens hun var utvekslingsstudent i Australia. Noen år senere giftet de seg på familieeiendommen vår på Stabbestad, og i dag er de blitt en familie på fire på andre siden av kloden. Jeg har aldri sett et vakrere par med slikt et sterkt, naturlig og tillitsfullt samhold. Tenke seg til at det i 2020 fremdeles finnes norske organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og politikere som mener at deres kjærlighet overfor hverandre er feil, synd og unaturlig.

Jeg heier på både ytringsfrihet og respekt for andres meninger, men ikke når det medfører at mennesker blir diskriminert for å være seg selv.

I førstegangstjenesten var jeg journalist i Forsvaret. Mine medsoldater var gutter som likte jenter, gutter som likte gutter, jenter som likte jenter, samt en og annen som hadde enda flere valgmuligheter. Jeg var ikke vond å be da jeg ble spurt om å bære Forsvarets fane under Pride-paraden i Oslo den sommeren. Den dagen var jeg like stolt av å gå i Kongens klær som på 17. mai.

I kampen for et rausere og mer inkluderende samfunn ser jeg også kragerømannen Odin Adelsten Aunan Bohmann, som jeg har vært heldig å kjenne omtrent halve livet mitt. Selv om han nå bor i Skien med ektemann og to barn, er han heldigvis ofte å møte på campingen på Ørvik, i «nabolaget» mitt, om sommeren med sine varme kommentarer og kloke beretninger. Han ble sist høst folkevalgt til Agder og Telemark bispedømmeråd fordi han tror på en fordomsfri kirke åpen for alle, uavhengig av bakgrunn og legning. Rakrygget, stødig og stolt.

Kragerøs gutter 13, soldatene i paraden, Silje og Odin er mine forbilder. Vi trenger flere som dem for å kneble disse forhistoriske fordommene.

SONDRE LINDHAGEN NILSSEN
Frilansjournalist

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags