Sett naturen først - alltid

OPPDRETT: Oppdrettslaks er en viktig eksportnæring for Norge. Fiskeriministeren ønsker satsing på oppdrett av flere fiskearter. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix

OPPDRETT: Oppdrettslaks er en viktig eksportnæring for Norge. Fiskeriministeren ønsker satsing på oppdrett av flere fiskearter. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix

Av
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Den siste tiden er vi blitt kjent med mottoet «America first», president Trumps slagord for å sette USA opp som førsteprioritet i alle aktuelle saker og vurderinger.

Nå skal ikke jeg si noe om Trumps politikk, det er det nok av andre som tar seg av. Men heller slå et slag for en annen type prioritering som jeg tror er mye viktigere når alt kommer til alt, nemlig å si «Naturen først».

Tenk om dette ble mottoet for den vestlige verden! For før eller siden er det nok nettopp dette som er nødt til å komme øverst på agendaen. Varsellampene har blinket lenge, men det er bare så utrolig vanskelig å komme ut av sporet vi er kommet i. Vi sitter liksom i klisteret mer eller mindre alle sammen. «Naturen først» er å sette natur og miljø i aller første rekke i valg og prioriteringer, i stedet for økonomi og avkastninger, slik det egentlig er i dag. Hovedregelen er dessverre at vår natur og våre naturlige ressurser får unngjelde på bekostning av hva som kan omsettes i mest penger.

Ren gambling

At regjeringen nå vil tildele ytterligere mer enn 90 nye oljeblokker i Barentshavet, er ikke å sette naturen først. Det er både noe som kan øke presset på klimaet ytterligere, pluss at det er en ren gambling med våre fiskeriressurser. Og det er jo nettopp disse naturlige ressursene som er så viktige å sikre for framtida. Nylig hørte vi handelsminister Monica Mæland gå ut med et forslag om å sette i gang oppdrett av enda flere fiskearter i Norge, for å øke eksportinntektene av fisk ytterligere. Med andre ord å produsere enda mer fisk på bekostning av naturlig vill fisk, som det jo innebærer.

Men det er da underlig at det skal være så mye viktigere å produsere fisk enn å drive en sunn forvaltning og høsting av de fiskebestandene som allerede er i havet. Vi har tidligere fått høre at det går med flere kilo vill fisk til å produsere en kilo oppdrettsfisk. Hvor i all verden er bærekraften hen da? Vi har allerede tømt så mye av havets ressurser for å mette all oppdrettslaksen, at det snart ikke er mer igjen av en del viktige fiskeslag for naturmangfoldet. Det er neppe noen tilfeldighet at en rekke av fuglefjellene i nord er blitt tomme, og at en rekke fiskebestander er truet. Både fisk, fugler og dyr må ha mat, og det virker nå som naturens egen perfekte balanse er i ferd med å bli ødelagt. Og det på grunn av det man kanskje kan kalle grådighet, men også utvilsomt en stor porsjon uvitenhet.

Avhengig av naturen

Menneskene selv er også avhengig av en natur som har ressursene i behold. Med det ser det jammen ut som mange glemmer. Vi må ikke komme i den situasjon at vi klusser så mye med naturen at vi setter i fare livsgrunnlaget for dem som kommer etter oss. Vi trenger mat, og sunn mat. Ennå kan det meste kjøpes for penger, men hva betyr vel egentlig penger om vi kommer dit at det ikke lenger er noe å kjøpe?

Eller som skreifiskeren i nord sa: «Jeg vil mye heller ha fisk på bordet enn ei flaske olje». Og det har han selvfølgelig helt rett i, når alt kommer til alt. Langs vår egen kyst her sør er fiskebestanden i en sørgelig forfatning. Det hjelper lite å lete etter syndebukker for denne elendigheten. I stedet bør vi lære av det som er gjort galt, og samle alle gode krefter til å bygge opp igjen det som er gått tapt. Historien inneholder dessverre mange eksempler på store ødelagte fiskebestander, fordi man ikke klarte å stoppe mens leken var god. Noen bestander har man klart å få tilbake, andre ikke.

Den aktuelle programserien «Min natur» på NRK har nok en gang minnet oss på hvor viktig det er med en natur som er intakt. Forskere forteller oss at det biologiske mangfoldet stadig går tilbake. Vi mennesker er i ferd med å forbruke og forsøple hele vårt livsgrunnlag om vi ikke kommer på bedre tanker. Nå må naturen settes først. Så får heller storindustrien finne seg i å stille seg litt lenger bak i køen. Naturen må rett og slett beskyttes mot mennesket. Min generasjon kan ha håp om å kunne nyte mye av naturens gleder og ressurser i mange år ennå.

Kamp vi må vinne

Lokalt i Kragerø kan jeg ennå dra på sjøen og ha et lite håp om å fiske meg en torsk eller lyr til middagsmat. Og om sommeren er det fortsatt liv i snørene når makrellen stimer i fjordene. Men hva med de generasjonene som kommer etter? Vi vil jo alle våre etterkommere vel. Men da må vi sannelig skikke oss slik at det blir noe igjen til dem også. Det er sant at vi alle kan være med på å gjøre litt, men de store prioriteringene, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er det politikerne som trekker opp.

Flere av naturforkjemperne i «Min natur» ble spurt om de var optimister. Svarene var at det var man nødt til å være, for ellers kunne man jo bare gi opp. Men samtidig var det ikke så lett å være optimist på vegne av kommende generasjoner. Nei, det er ennå ikke for seint. Men det gjelder å få opp øynene. Naturen først. Tenk om vi kunne oppleve at hensynet til naturen, miljøet og de naturlige ressursene får førsteprioritet. At vi klarer å få bukt med forurensingen, og at livet i sjøen og på land får blomstre. Om Trump klarer å vinne sin kamp for Amerikas interne interesser, gjenstår å se. Det samme gjelder kampen for naturen. Men den kampen er vi faktisk nødt til å vinne …

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags