– Jeg våger påstanden: Minneparken er Kragerøs viktigste sted

Minneparken i 1946: 28. september ble parken innviet. T.v. med hendene på ryggen står ordfører Thorbjørn Nilsen. På talerstolen, Harald Meidel, som ledet seremonien.

Minneparken i 1946: 28. september ble parken innviet. T.v. med hendene på ryggen står ordfører Thorbjørn Nilsen. På talerstolen, Harald Meidel, som ledet seremonien.

DEL

Meninger«De falne kragerøgutter fortjener å bli husket, og de har gitt oss en arv som må leve videre. Det er dette Minneparken skal hjelpe oss til. Som en fredens perle i byens sentrum vil den vende folks tanker mot tunge år, så de i takknemlighet over hva disse guttene ga, vil få kraft til å føre byen og landet mot en lys framtid».

Dette skrev Kragerø Blad 8. august 1946. Da var arbeidet med å anlegge en minnepark i Kragerø godt i gang. Noen uker senere, søndag 29. september, ble Minneparken innviet. Som et midtpunkt i parken var det reist en stor bauta med 38 navn på kragerøgutter som ble drept under krigen. De fleste av dem var sjøfolk.

Siden den gang har Minneparken vært et sted hvor det har blitt holdt en rekke seremonier, spesielt i mai måned hvert år. Arbeidernes frihetsdag 1. mai, frigjøringsdagen 8. mai og på selve nasjonaldagen 17. mai.

Etter bekransingen av minnebautaen 1. mai i år, kom jeg i prat med Bjørg Gundrosen. Hun fortalte at hun hadde liggende noen fotografier fra den dagen Minneparken ble innviet.

En annen fagforeningsveteran, 90 år gamle Isak Isaksen, kunne fortelle hvordan hele lokalsamfunnet i Kragerø deltok, for at Kragerø skulle få et minne etter dem som med sine liv bidro til at Norge igjen fikk sin frihet.

– Folk ble oppfordret til å bli med på en kronerulling til inntekt for parken. Jeg var visergutt på den tiden og ga to kroner. Pengene leverte jeg til Vestmars redaksjon. Avisene engasjerte i innsamlingen, fortalte Isaksen.

Selv prøver jeg alltid å være til stede under arrangementene i Minneparken. Veldig ofte som reporter, først i Vestmar og senere i KV, men også privat. Jeg innrømmer at historier fra krigsårene har påvirket meg. Spesielt innsatsen til krigsseilerne. De er våre evige helter.

Jeg hadde en bestefar som seilte ute under hele krigen. I likhet med mange andre fortalte han lite og ingen ting om det han hadde opplevd. I en bursdagsnotis i Kragerø Blad i 1953, da han fylte 60 år, står det blant annet: «Maskinist Trygve Jensen, Øya fyller i morgen 60 år. I 1946 kom han hjem etter å ha seilt under hele krigen og han gikk i land for godt. Under krigen var han ute for litt av hvert».

I 1958 dør min bestefar. Han slet med senskader fra sine opplevelser i krigsårene. Torpederinger og krigshandlinger han var med på, preget ofte hverdagen hjemme på Øya.

Da jeg fikk se bildene fra 1946 og det enorme folkehavet på Kirketomta under innvielsen av Minneparken, var det beviser på hvor viktig dette stedet var og er for kragerøfolk.

Om noen dager skal det legges ned nye kranser ved minnebautaen og nye taler skal holdes. Jeg våger påstanden: Minneparken er Kragerøs viktigste sted.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags