Verdens fineste hobby

Fair play: En av flere verdier som skal læres som fotballspiller er god sportsånd. Her takker Kragerø J10 danske Fremad Valby for kampen i LKB cup utenfor Aalborg i 2016.Foto: Janniche Solum Tou

Fair play: En av flere verdier som skal læres som fotballspiller er god sportsånd. Her takker Kragerø J10 danske Fremad Valby for kampen i LKB cup utenfor Aalborg i 2016.Foto: Janniche Solum Tou

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Da eldstejenta var ni år gammel fikk vi endelig dratt i gang et fotballag for jentene i 2006-årgangen i KIF. Jeg og en annen far i klassen til jentungen begynte med treninger rett etter påske, og knappe fjorten dager seinere var det klart for den første seriekampen mot Kroken. Det ble naturligvis en bratt læringskurve for jentene, hvor det bare var to stykker som hadde spilt fotball tidligere.

De treningsvillige jentene forbedret seg stadig utover sesongen, og begynte å få til mer og mer spill, istedenfor å løpe rundt som en bisverm etter hvor ballen til enhver tid befant seg.

Nå, snart to år seinere, er de like treningsvillige, og vi ser at de får stadig mer glede av å spille fotball. Både fordi de mestrer den individuelle delen av det bedre, men også fordi de har knekt koden på hvordan man skal fungere som et lag.

Det ballet naturligvis på seg for undertegnede, som ikke kunne si nei da hun mellomste sa at hun ville starte med fotball. «Men bare hvis pappa blir trener». Som sagt, så gjort, og fra fjorårssesongen var jeg dermed trener for to lag. Til tider kan det være travelt, men gode hjelpere, positive foreldre og to takknemlige og interesserte gjenger med unge fotballspillere gjør at jeg mener jeg har verdens fineste hobby.

Jeg kan gjerne innrømme at tanken på å stå på treningsfeltet i minusgrader i kuling ikke alltid frister, men de tankene viskes fort bort når jeg treffer de unge, lovende. For de er alltid klare for trening! Så uansett hvor trøtt og uopplagt jeg er, eller at jeg ikke alltid rekker å spise middag før jeg kommer til stadion, så gleder jeg meg alltid til trening. Selv om konsentrasjonen noen ganger kan være så som så, og jentene tidvis synes turnøvelser er mer interessante enn å løpe etter ballen, så gir dette meg energi.

Samtidig så gir jo trenerrollen meg en unik mulighet til å følge opp to av ungene mine på noe de er veldig interesserte i. Selv om det sikkert kan være blandede følelser ved å ha sin egen pappa eller mamma som trener, så er jeg sikker på at ungene vil være takknemlige for at foreldrene stilte opp. I alle fall når de blir litt eldre.

Det som trigger meg, og antakelig de fleste andre, mest med trenerrollen er å få til lagspillet. Alle som har drevet med lagspill vet hvor utrolig moro det kan være når ting fungerer, eller i motsatt fall, hvor utrolig tungt og kjedelig det kan være når det ikke fungerer.

Samtidig er det ikke bare på banen spillerne skal fungere sammen, men i fellesskapet i garderoben, i bilen på vei til seriekamper og cuper og på sosiale tilstelninger utenom trening og kamp.

Å være en lagspiller handler om å vite hvordan du skal gjøre de andre gode. Til sjuende og sist er vi avhengige av alle for å kunne oppnå noe som et lag. Å lære seg dette fra barndommen av vil komme til nytte både i skole- og jobbsammenheng seinere i livet.

Trond Nøstvold tou

Nettredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags