«Kragerøidyllen» er vår tids produkt, den utgjør en del av samtidas lokale handelsvare – enten vi liker det eller ei

Idyll: Daniel Theodor Jangmar Paulsen skriver blant annet om «Kragerøidyllen» i dagens lørdagskronikk. Foto: Postkort av Marius Sætersdal

Idyll: Daniel Theodor Jangmar Paulsen skriver blant annet om «Kragerøidyllen» i dagens lørdagskronikk. Foto: Postkort av Marius Sætersdal

Av
DEL

Sommerbesøka snakker ofte om idyllen. Det er lett å si seg enig – vi lar oss gjerne smigre. For visst er Kragerø idyllisk, og visst er vi heldige, vi som blir værende – når sommeren sakte blir til høst, høsten plutselig blir til vinter, og vinteren gradvis blir til vår, før det igjen blir sommer; når resten av verden hele tida snurrer rundt og rundt, i sitt eget tempo – langt der ute. Men hva mener de egentlig med idyllen? Og hva mener vi?

Språkrådets ordbok angir: Idyll m1 (fra latin, av gresk eidyllion «lite bilde»): 1 diktning som skildrer naturlige, fredelige (særlig landlige) forhold; 2 fredelig, harmonisk tilstand; 3 vakkert, fredelig sted. Definisjonen handler, som så mye annet, om skjønn, og om hva man måtte legge i ord som fredelig, harmonisk og vakker. Eidyllion, «det lille bildet», er mer håndfast: Sommerbyen er jo nettopp et sånt eksempel – som en snap, eller et postkort, med sol fra skyfri himmel over speilblanke vann. Ferie-Kragerø er et lite utsnitt av det store helårsbildet. Likevel er det ofte dette som blir stående som representant for helheten. Det er ikke løgn, men det er heller ikke den hele og fulle sannhet.

Vridningen mot et mer sesongbasert næringsgrunnlag innebærer at egne behov knyttes tettere til ekstern forventning. «Kragerøidyllen» er vår tids produkt, den utgjør en del av samtidas lokale handelsvare – enten vi liker det eller ei. Produktet er sammensatt, overflata henter mye av næringen og salgbarheten sin fra historia, fra innholdet – den sommerforestillinga vi markedsfører, baserer seg til stor grad på noe forgangent (bildet av en levende «sørlandsby»). Elementene av noe urnorsk sjønært ved livet i de små forhold blir viktige; i beste fall føles det som om Terje Vigen kunne ha kommet roende forbi når som helst – i verste fall blir det eksplisitt og karikert.

For noen somre sida lå fiskebåten Elias fortøyd i indre Blindtarmen. Fra dekk kunne man få kjøpt reker og krabber av oljehyrekledde selgere. Det så ut som om det var fiskerne selv som sto der og tilbød sin dagsfangst over ripa. Hadde det ikke vært for den altfor lave innseilinga (under bybrua), ville illusjonen kanskje ha holdt vann – i virkeligheten ble båten heist på plass, og varene daglig tilkjørt.

Det som kan kalles «estetiske overveielser» blir ofte sentrale i den lokale debatten – omtanken for idyllen gjennomsyrer meningsutvekslinga. I den siste tidas kommunehussak dreier det seg typisk vel så mye om volumer og materialer som om foregående prosesser og endelig innhold. Rein smaksbedømmelse er ofte en skummel øvelse: Konklusjonene blir fort overflatiske og dermed bidragende til å dekke over bakenforliggende motiver – dét er det sjelden helheten som tjener på.

Skjønnheten stikker alltid dypere – den inneholder større nyanser enn maritim mimring og smårutete vinduer. Båtrånerkidsa fra øyene har tusen ganger mer for seg som bidragsytere til helhetsbildet av 2018 og framover, enn alt mulig kystkulturelt krimskrams på veggene. Moderniseringstiltak i form av fotgjengeroverganger og sykkelstier er eksempler på noe langt viktigere enn nostalgi og «stilriktige» sørlandsfasader i mer eller mindre tomme hus.

I utviklinga av Kragerø og de ulike debattene i forbindelse med denne, ligger det et tilsynelatende motpolsforhold. På den ene sida ser vi en viss opportunisme – på den andre kan mange føle frykt for at vi er i ferd med å selge sjela vår.

Men selv om det kanskje kan virke sånn, er ikke dette nødvendigvis uforenlig: Det finnes formidable muligheter i virkelig genuine produkter – å profittere på egen sjel, forutsetter i utgangspunktet at man faktisk har én.

Kragerøidyllen bør i alle tilfeller være raffinert og intendert, ikke overflatisk og snever. Vi bør kjenne oss selv, og selge oss dyrt. Vi bør bli boende stolte i husa våre, hele året, og ta imot alle besøka med åpne armer – som vertskap, ikke som tjenerskap.

Hva vi enn mener med idyllen, må vi mene helt og fullt. Da får vi også de besøka vi ønsker oss og trenger, som kommer igjen og igjen, fordi de vet å sette pris på det store bildet, og hvem vi virkelig er.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags