– Disse festene var for flere av oss et årlig høydepunkt – og for noen fester det ble

Stille: Det er spaniafest i den lille matrosstuen i Latinerkvarteret (Smedsbukta). Carl Gusdal har reist seg og framfører Nordahl Griegs dikt «De beste». Foto: Jimmy Åsen

Stille: Det er spaniafest i den lille matrosstuen i Latinerkvarteret (Smedsbukta). Carl Gusdal har reist seg og framfører Nordahl Griegs dikt «De beste». Foto: Jimmy Åsen

DEL

En person som ofte dukker opp i minnet, er Carl Gusdal, som bodde i Smedsbukta. En av de mest eventyrlige personer jeg har kjent. Som ung mann dro han til Spania, for å kjempe i den spanske borgerkrigen, på regjeringens side. Siden han var sjømann, deltok han i forsyningstjenesten. I Barcelona fikk han føle krigen på kroppen. Her traff han også sin ungdoms kjærlighet, Lolita Verdè.

Etter at han måtte rømme Spania, var han overbevist om at fascistene også ville komme til Norge. Han gikk inn i marinen og kjempet på de alliertes side under hele 2. verdenskrig. Skader han pådro seg under krigen kom til å prege ham resten av livet.

Carl giftet seg med ei kragerødame som han traff under sin sjømannstid. De kjøpte hus i Smedsbukta. Etter at kona døde, begynte en rekke yngre personer å vanke hjemme hos Carl. I den anledning fikk jeg gjøre et lengre intervju med ham i Vestmar. Da fortalte han om sine opplevelser i to kriger.

En gang i året inviterte Carl Gusdal sine venner til en «spaniafest». Da feiret vi diktator Francos død og Spanias nyvunnete frihet. Mintes Carl innsats og opplevelser i Spania. Da var den lille matrosstua i Smedsbukta full av gode venner. Festene startet sent på 1970-tallet og varte i over ti år. Det var på denne tiden man begynte å kalle Smedsbukta for Latinerkvarteret.

Den årlige spaniafesten var i mars måned. Carl Gusdal sendte ut skriftlig invitasjon til det som han kalte «En antifascistisk kveld». Jeg har tatt vare på en slik invitasjon:

«Vi minnes dem som falt i Den Spanske Borgerkrigen – og de i den påfølgende 2. verdenskrig. Leser dikt av Nordahl Grieg. Vi minnes Per Hansson, krigsseilernes venn og hjelper».

Motto for festen var: «Vi må ha nok i hus så vi kan klare en 3 ukers beleiring! (vi får heller reparere på søndagen)». Disse festene var for flere av oss et årlig høydepunkt. For noen fester det ble. Carl Gusdal hadde hele regien. Samme opplegg år etter år. Sone Kleivane måtte alltid lese Nordal Griegs dikt «Vann». Det var taler og allsang. Alle måtte reise seg og skåle for Kong Haakon 7. Carl selv leste diktet «De beste» og Laila Haaland framførte, «Jeg vil dra til Veten når lysene blir tent ...»

En gang, i 1985, ble en slik spaniafest tatt opp på video. Kragerø videregående skole hadde kjøpt inn et videoapparat som vi fikk låne. Man ønsket og ha et minne for ettertiden, for alle var klar over at en gang ville også disse festene være historie.

Flere som deltok på disse spaniafestene er ikke blant oss lenger, men minnene lever. Carl Gusdal døde i 1989. Etter begravelsen var det samling i matrosstuen i Latinerkvarteret. Da ble den aller siste spaniafesten arrangert. Selv om Carls stol sto tom, ble festen gjennomført til punkt og prikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags