- Personlig opplevde jeg ved å følge med på prisutdelingen, en nesten deilig følelse av engasjement og håp.

FREDSPRIS: Leder av fredsprisvinner ICAN, Beatrice Fihn (t.h.) og ICAN-aktivist og Hiroshima-overlever Setsuko Thurlow mottar Nobels fredspris fra nobelkomitéleder Berit Reiss-Andersen (t.v.). Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix

FREDSPRIS: Leder av fredsprisvinner ICAN, Beatrice Fihn (t.h.) og ICAN-aktivist og Hiroshima-overlever Setsuko Thurlow mottar Nobels fredspris fra nobelkomitéleder Berit Reiss-Andersen (t.v.). Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Nylig var det utdeling av årets fredspris i Oslo. Organisasjonen ICAN, som kjemper for en atomvåpenfri verden, var en prisvinner som ikke har skapt de store diskusjoner eller kontroverser, men som likevel og heldigvis har ført til en viss debatt. For debatt skaper oppmerksomhet. Og er det noe denne saken trenger, så er det nettopp ny oppmerksomhet.

Personlig opplevde jeg ved å følge med på prisutdelingen, en nesten deilig følelse av engasjement og håp. Endelig en god fredssak som det går an å kjenne seg igjen i og bli engasjert av. Jeg kjente det tok tak, at det «riv i hjertet», som Sondre Justad så treffende synger om.

ICAN er en skikkelig grasrotbevegelse, sprunget ut fra en utålmodighet om virkelig å få satt en stopper for galskapen som atomvåpen representerer. Når ikke verdens ledere makter å foreta seg noe annet enn å komme sammen av og til for å diskutere saken, ja, så må andre ta tak. Rett og slett fordi denne saken er for alvorlig til ikke å gjøre noe.

Så kan man selvsagt diskutere om slike initiativ kan ha noen effekt. Eller blir det bare et naivt håp som raskt brytes ned av storpolitikkens argumentasjon om terrorbalanse? Det er litt vanskelig å si, men historien har faktisk mange eksempler på at det er stor makt i folkeaksjoner. Når folk virkelig vil, så er det vanskelig å demme opp.

Dessuten har vi en medieverden i dag som på en helt annen måte enn før kan bringe budskap og strømninger framover. Det er nok å nevne den aktuelle «metoo»-kampanjen, en grasrotaksjon som virkelig slår om seg og velter gamle synder over ende. Ingen tvil om at den har makt. Nei, folkebevegelser skal absolutt ikke undervurderes i dag.

Men når det er sagt, så har ICAN-bevegelsen et stort politisk lederskap å kjempe mot. Det ble tydelig under prisutdelingen, der mange atommaktsledere glimret med sitt fravær, og der vår egen statsminister ikke ville applaudere alt som ble sagt. I stedet for å slutte seg til FN-forbudet mot atomvåpen, har hun mer tro på de nedrustningsforhandlinger som har holdt det gående i flere tiår.

Jeg forstår på en måte dilemmaet i forhold til Nato-medlemskapet, men likevel behøver vel ikke det ene utelukke det andre?

Prisutdelingen ble samtidig en skremmende påminnelse om den store trusselen vi faktisk lever under med atomvåpen rundt oss. At det finnes flere eksempler på at det nærmest er tilfeldigheter som har hindret det store smellet, er ikke noe godt å tenke på. Det er små feilgrep som skal gjøres før infernoet kan være i gang.

Og et atominferno er bare reinspikka galskap. Og det har strengt tatt ingenting med krig å gjøre. Ingen vil vinne, alle vil tape. Derfor er det all grunn til å hilse alle initiativ i denne saken velkommen. Det er gått over 70 år siden Hiroshima, og tross regelmessige forsøk fra verdens ledere på å få redusert atomfaren, kan man vel vanskelig si at man har lyktes. Ingen vil ta det første skritt, og da blir det fortsatt terrorbalanse.

Naivt eller ikke, jeg tror på det som kan komme fra folkedypet. Og det kan i alle fall ikke være feil å støtte opp om det. ICAN er en etterlengtet stemme i en sak som gjelder hele verden. Så det er bare å stå på.

Og en fredspris er selvfølgelig ingen ulempe å ta med seg på veien ...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags