- Jeg skulle bort for godt. Hva som fikk meg til å skifte mening en vinterkveld i en 22 kvadratmeter leilighet på Rodeløkka et par år tilbake, er uvisst.

På vei hjem: KVs frilansjournalist Marius Morgan Haugen med en tung del av flyttelasset.

På vei hjem: KVs frilansjournalist Marius Morgan Haugen med en tung del av flyttelasset.

DEL

Det er en varm maikveld i Oslo. I en slitt bakgård sitter seks journaliststudenter som nettopp har levert inn bacheloroppgaven. Det er en sliten, men lettet gjeng som feirer innlevering, og ser vemodig tilbake på tre år som har rast fordi. Etter hvert blir det, naturlig nok, en runde med framtidsplaner. Noen av dem kunne tenkt seg å jobbe i VG eller i magasiner, andre hadde alt fått jobb i Aftenposten. At alle skulle bli værende i Oslo, var helt sikkert. Da turen kom til undertegnede rynket nok noen litt ekstra på nesen over følgende svar:

– Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa og skal flytte tilbake til Kragerø.

I skrivende stund har jeg bodd i Kragerø i seks måneder, som er det lengste jeg har bodd i kystbyen på drøye fem år. Det er ikke akkurat en mannsalder jeg har bodd utenbys, men nok til at jeg har rukket å ta en utdannelse og enda litt til. Da jeg gikk på videregående var det utenkelig å noen gang bli boende her. Jeg skulle bort for godt. Hva som fikk meg til å skifte mening en vinterkveld i en 22 kvadratmeter leilighet på Rodeløkka et par år tilbake, er uvisst.

Da jeg var yngre framsto Kragerø som verdens navle. I dag kan en le av det, men det er kanskje nettopp det som gjør at jeg liker Kragerø. Hva jeg savnet mest ved kystbyen mens jeg bodde utenbys var flere ting. Under forelesningene kunne tankene vandre til den flotte naturen eller skjærgården, som ofte er et steinkast unna. I motsetning til Oslo, hvor det ofte krever noe planlegging og en får sjelden være helt alene på tur. Eller tanken på at jeg en dag kunne få jobb i Kragerø, og samtidig være i nærheten av familie og venner.

Som frilans for KV denne høsten har jeg møtt mange vennlige mennesker, og blir til stadighet overrasket over hvor mye aktivitet som faktisk rører seg i distriktet. Det er nok også en god dose av småbymentaliteten som førte meg tilbake til Kragerø. Et ønske om å være en del av noe, å leve i et varmt samfunn hvor en stadig treffer kjente ansikter.

Jeg forsøker på ingen måte å sverte Oslo. For det er en by jeg har blitt «voksen» i, og har mange gode opplevelser fra. I tillegg har jeg fremdeles kontakt med vennene der, og savner å drikke øl på quiz hver tirsdag. Men jeg kan i dag påstå, nesten med sikkerhet, at Kragerø har det meste jeg trenger. Jeg kunne dog tenkt meg et sted hvor jeg kan oppleve noe mer rock'n'roll, eller det å ta del i et mer levende musikkmiljø. Men inntil videre skal jeg klare meg.

Det er en kald novemberkveld i KVs lokale. Jeg har nettopp kommet tilbake fra et oppdrag ute i distriktet. Før jeg begir meg ut på dagens fangst, setter jeg av noen rolige minutter til å drikke kaffe til utsikten av et folketomt Jens Lauersøns plass og Blindtarmen. Tilværelsen i Kragerø har levert så langt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags