– Hvis man har en mening om Valberg, så gjelder det å passe på at framtida for området ikke blir nok én av dem

Skribenten på Valberg.

Skribenten på Valberg. Foto:

Av
DEL

MeningerHver gang jeg kommer hjem til Galeiodden ligger den der – Valbergheia – på andre sida Bærøfjorden – som om ingenting noensinne har hendt, verken foran eller bak steinmassene. I riktige tidsrom er det akkurat som om det er derfra gløden strømmer ut i tussmørket, og ikke fra Helle og Grenland – som jo er de egentlige kildene. Det er noe evig over all steinen. Enkelte ting forblir seg like, de har vært her bestandig – men likevel: Trerekka på toppen av Valbergheia – som en hvilken som helst hårmanke – blir utvilsomt tynnere, og over furutrærne har pukkhaugene steget til værs og vokst seg store.

I den reviderte og godkjente driftsplanen fra 26.10.10 skriver NCC at de i løpet av en «3-4 år må starte uttaket på «yttervegg» (sic) for å kunne spare Lille og Store Bjørneknuten for framtiden». Dokumentet inneholder også illustrasjoner av ulike framtidsscenarioer og stadier av uttak på Valberg – de siste viser en slags avtrappet løsning der bruddet er åpna mot sjøen. « ... dersom man ønsker for eksempel småbåthavn etter at all drift er avsluttet. Dette kan oppfattes som én av flere muligheter.» som det står. Her settes det opp et enten/eller – uten tilsynelatende rom for andre alternativ enn de to foreslåtte. Hva gjelder framtida og etterbruken så er antydninga konkret nok. Selv om tidsplanene seinere har blitt forskjøvet, forblir de langsiktige målene de samme. I revisjon av gjeldende kommuneplan fra formannskapsmøtet av 09.12.14 ble det presisert at: «Det legges til rette for at NCC kan utvikle sin virksomhet i bruddet mot Bærøyfjorden. Det må legges fram en reguleringsplan som viser hvordan dette kan skje på en skånsom og estetisk god måte.». Grensene flyttes gradvis, først retorisk, og så praktisk. Foreløpig er Valbergheia stadig definert som LNF-område (Landbruks-, natur- og friluftsområde).

Bruddet utgjør i dag et område som størrelsesmessig tilsvarer Gunnarsholmen, Øya, havnebassenga over til Barthebrygga og sentrum, hovedbyen (minus Andølingen), opp Løkkebakken, forbi skolen, Feierheia, ned Thomesheiveien og tilbake til Gunnarsholmen. I åras løp er det tatt ut cirka 30 millioner kubikkmeter stein – eller cirka 150 fulle lastebillass hver virkedag siden oppstarten i 1913. Steinmassene fra Valberg har blitt liggende under veier og idrettsanlegg hovedsakelig i Europa.

Drifta har sørga for mat på bordet for flere, samt kjærkomne skatteinntekter til det offentlige. Enhver virksomhets ryggmargsrefleks vil naturlig være å maksimere sitt potensial, NCC Valberg er intet unntak. Det er nesten menneskelig. Så som døden er det samme: Tidsnok vil alt ubønnhørlig være over. For hver dynamittsalve nærmer det seg en slutt – selv om man i henhold til planen, bare er halvveis. Alle ikke-fornybare ressurser har utløpsdatoer til felles – avvikling er bare et tidsspørsmål: Før eller etter en Bjørneknute og/eller en «yttervegg»?

All virksomhet og ulike visjoner kan tallfestes: Så og så mange kroner og arbeidsplasser hit, si og så mange tonn og lasteskip dit. Det gir vektige argument for viktige beslutninger, og det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det i det hele tatt kunne ha vært annerledes. For hva betyr egentlig såpass vage størrelser som hva folk til enhver tid måtte føle og synes – stilt opp mot det håndfast konkrete? Hvordan måles enkeltmenneskers vidløftige verdier og affeksjoner, jevnført med alle bunnlinjers tørre fakta? Hva kan rettferdiggjøre våre følelser overfor våre omgivelser: En knaus, et skjær, et tre – eller en fjellvegg i det fjerne?

Når det gjelder svaret på spørsmålet om hva som skal skje på Valberg, er det ved første øyekast kanskje færre alternativer enn det er legitime aktører. NCC er én foreløpig hovedaktør, men hver og én av oss som bruker området på ulike måter er likeverdige andre. Det er ikke lett å se for seg en fornuftig bruk av et hvilket som helst kjempehull i bakken (tilnærma gjenopprettelse? – hvordan, med hvilke penger? boliger? – for hvem? lagring? – av hva?) – desto viktigere blir det å engasjere seg i mulighetene. Helst så tidlig som mulig.

Planen kan selvfølgelig gå ut på å la inntjeningspotensialet til enhver tid avgjøre neste trekk. Da kan det være fristende enkelt å se for seg maksimalt uttak (Bjørneknutene, Valbergheia) før en påfølgende etablering av småbåthavn og hytteby. For visst er det sånn at det enkle ofte er det beste – men langt fra alltid; om perspektivene blir for kortsiktige kan dét fort ødelegge for de langsiktige.

Jo nærmere man kommer en slutt – desto sterkere vil engasjementet rundt Valberg kunne bli. Til sjuende og sist vil det typisk være opp til de folkevalgte. Når den endelige dommen faller, vil forskjellige aktørers aktivitetsnivå være én av tingene som kanskje skiller – enkelte vil ha brukt tiden på arealplaner og kalkyler – mens andre vil ha drømt seg bort på sine helgeturer til aktuelle utsikter og horisonter. Om avgjørelser av ulike grunner blir fatta uten at vi får det med oss – kan sinne fort ende opp som den eneste berettigede følelsen vi sitter igjen med.

I Kragerø har vi nærliggende eksempel med liknende utgangspunkt – selv om skalaen riktignok skiller; bruddet på Gulodden var bare en brøkdel av hva Valberg allerede er. Til tross for at daværende leder av bygningsrådet, nåværende ordfører Jone Blikra uttalte at: «Dette er et kjempefint prosjekt. Dette er god forvaltning av skjærgården», om ombyggingen er det vel få, om noen, som i ettertid ser særlige grunner til å være stolte av resultatet. Det finnes nok av ting å angre på. Hvis man har en mening om Valberg, så gjelder det å passe på at framtida for området ikke blir nok én av dem.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags