Voksen om 9900 timer

FORBANNA: - For første gang i høst fikk jeg prøve meg på å pigge opp et baderomsgulv – det gikk ikke helt knirkefritt. Bak støvmasken lurer en lettere amper og småforbanna fyr, skriver kronikkforfatteren.

FORBANNA: - For første gang i høst fikk jeg prøve meg på å pigge opp et baderomsgulv – det gikk ikke helt knirkefritt. Bak støvmasken lurer en lettere amper og småforbanna fyr, skriver kronikkforfatteren.

DEL

KronikkI det siste har jeg tenkt på når i livet en kan defineres som voksen og hvordan unge mennesker individuelt sett har forskjellig tilnærminger til det å tre inn i den voksne tilværelsen. Per definisjon er en voksen ved fylt 18 år. For mitt vedkommende dreier det å bli voksen seg blant annet om å bli en praktisk og løsningsorientert fyr. De siste årene har interessen for å tilnærme seg mer praktisk kunnskap, som å kunne snekre eller å sette opp en lettvegg, meldt seg. Selv om målet er å bli en hybrid av Jon Almaas og Sinnasnekker’n, er jeg nok foreløpig nærmere en Roy Narvestad eller en Marve Fleksnes til sammenlikning.

Min far er en «fikser» som i stor grad er selvlært og løser praktiske gjøremål med den største selvfølgelighet – selv om han aldri har gjort det før. For det er ikke det at jeg ikke har fått muligheten til å tilegne meg kunnskapen, det har tidligere rett og slett bare gått på interesse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt fatter’n i sving med å bygge ting som olabil, gitar og skateboard, som er noen av mine påfunn – hvor det som regel har endt med at han har fullført prosjektet. Når det eventuelt vil lande litt magisk sagflis på meg venter jeg ennå i spenning på.

Nå er det ikke slik at jeg er helt fremmed for det praktiske, jeg hadde trolig min storhetstid på sløyden i 5. klasse, selv om det den gang ikke var rare greiene å skrive hjem til mor om. Rett som det var hadde jeg skamløst gitt mine foresatte «selvlagde» julepresanger som hadde tydelige inskripsjoner med navn fra en av mine klassekamerater. Når jeg tenker tilbake på det, har jeg nok snytt et par foreldre der ute for en eksepsjonelt flott fjøl eller en halvveis fullført trebåt.

nå har min virkelige sjanse til å bli «voksen» bydd seg. Samboeren og jeg er nemlig i gang med å pusse opp et hus, hvor jeg nå på fritiden bytter ut penn og papir med hammer og spiker – det gjør for så vidt betraktelig mer vondt å miste hammeren på tærne enn pennen. Oppussingen er ikke et lite maleprosjekt, men et rive-vegger-og-bygge-opp-alt-fra-scratch-prosjekt. Huset som er fra 1950-tallet ble dekket med ny kledning for et par år tilbake, men innmaten i huset er et eget kapittel i seg selv. Selvsagt skal får vi hjelp av håndverkere, familie og venner, men mye av jobben skal vi gjøre for egen motor.

I begynnelsen av husprosjektet gikk jeg hardt ut, i god tro på egen prestasjonsevne – ettersom jeg kan avskrive å ha sett utallige timer med snekkervideoer på YouTube. Det skulle dog vise seg å være andre boller når det først kom til stykket. Jeg høre meg selv si «den planka på veggen der», da jeg tidligere skulle forklare hvor ting skulle stå. Nå har jeg skjønt at det heter spikerslag. Det pussige ved å pusse opp er at en lærer nye begreper som en henger seg opp i og bruker som om det skulle være det mest naturlige i verden å si. «Skal vi fore ut der?», «Nå må vi få satt opp den stenderen der», eller «skal soilrøret byttes ut?».

Vi har alle sett naturprogrammer hvor pingviner klønete lunter seg fram på landjorden etter dager på det åpne hav, mens det ser ut som de korte beina jobber imot kroppen når fuglen tar seg fram i terrenget – i den grad det er mulig, er ikke min opplevelse og framgangsmåte når det kommer til oppussing så ulikt nettopp dette skuet. Sakte – med stor s, men sikkert har jeg den siste tiden sett tegn til at jeg klarer å fikse ting på egen hånd. For det er vel som en sier at en må gjennom 10.000 timer for å mestre noe, eller at «du er ikke ferdig utlært før du kan jukse» – hvilket betyr at jeg ikke har mer igjen enn 9.900 timer med kapping, snekring, jamring, banning og banking før jeg kan begynne å kalle meg voksen. Enn så lenge har jeg alle ti fingrene intakt og er fremdeles ved godt mot.

Marius Morgan Haugen
Journalist

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags