- Øyevitnene blir av naturlige årsaker færre og færre

Søsken: Tove Bothner og Gunnar Jarandsen måtte under dramatiske omstendigheter flykte til Sverige under andre verdenskrig. Bildet ble tatt i desember 2016.

Søsken: Tove Bothner og Gunnar Jarandsen måtte under dramatiske omstendigheter flykte til Sverige under andre verdenskrig. Bildet ble tatt i desember 2016. Foto:

DEL

MeningerTil tross for at det snart er 75 år siden den andre verdenskrig tok slutt, kommer det fortsatt bøker knyttet til krigsårene, 1940–1945. De som opplevde denne tiden, øyevitnene, blir av naturlige årsaker færre og færre. For kort tid siden døde en av dem, Tove Bothner. Som ung jente fikk hun oppleve krigens dramatikk på nært hold. Både Tove og broren Gunnar har fortalt om sine opplevelser. Om sin dramatiske flukt til Sverige og hvordan de opplevde freden.

Forfatteren Per Hansson, som døde i 1982, har skrevet flere bøker om menneskeskjebner knyttet til krigen. Den siste rakk han aldri å få skrevet ferdig. Boken, «Den farlige våren», ble fullført av en annen forfatter, Johan O. Jensen. Boken kom ut i 1983.

Boken skildrer dramaets avslutning. De siste timene. Vi er i London, i Oslo, i Tyskland, i Sverige. Han forteller om et sted i Sverige der kragerøfamilien Jarandsen bodde som flyktninger.

«I et klasserom i Falun i Sverige sitter 13-årige Tove Jarandsen og hører bare atspredt på læreren. Tankene er helt andre steder. Hun og den to år eldre broren Gunnar har tigget moren om å være hjemme i dag. Bedt om å få ligge med ørene klistret til radioen, slik de har gjort det meste av fritiden de siste dagene. Men nei, uansett er det ikke lov å skulke skolen.

Faren ligger i en forlegning like ved. Han er kaptein i de norske polititroppene. Han og hans stabskompani er klar til å rykke inn i Norge. Sigurd Jarandsen var blant dem som måtte flykte til Sverige etter de store opprullingene på Sørlandet høsten 1942. I november året etter fulgte kona Margot og de to ungene etter.

Tove som da er 11 år husker flukten. 17 mennesker under presenningene på lasteplanet, marsjen gjennom natten, og så tryggheten på svensk side. Følget som stanset, som sto i regnet og sang «Gud signe vårt dyre fedreland». Voksne som gråt. Det hadde hun ikke sett før.

Ved 11-tiden banker det på døren. Rektor kommer inn, klassen reiser seg slik den pleier. Rektor, han som er så snill mot klassens eneste norske elev, ser på Tove med de milde øynene sine: «Tove, Norge er fritt, du kan åka hem ...» Alle elevene begynner å klappe. Tove enser det knapt, stormer på dør, finner sykkelen, tråkker hjemover i rasende fart. Hundre meter fra skolen begynner klokkene i gamle Falun kirke å kime. Det er formiddag 7. mai 1945.»

Tove Bothner har gått bort, men det hun og broren Gunnar har fortalt og som er skrevet ned, vil leve videre. Dette er viktig historisk dokumentasjon. Verdenskrigen blir fjernere og fjernere for hvert år. Nye generasjoner har andre problemer å stri med. Like vel må ikke denne tiden glemmes. Historien må fortsatt være en del av dagens virkelighet.

Artikkeltags