Måke«bråk» i den indre skjærgård

Invaderer: Svartbaken har inntatt ferskvann som Hull, hvor den forsyner seg med blant annet andunger.

Invaderer: Svartbaken har inntatt ferskvann som Hull, hvor den forsyner seg med blant annet andunger. Foto:

Av
DEL

Jeg har i mange år hatt gleden av å ha hytte i Hull. Et rolig, stille vann med et rikt og interessant dyre- og fugleliv. Et perfekt sted å kunne trekke seg litt tilbake og nyte roen.

I de siste årene har Hull blitt innlemmet i det nye uttrykket «Kragerøs indre skjærgård». Et begrep som tar sikte på å markedsføre at det ikke bare er salt skjærgård som teller, men også markere at det finnes flotte kvaliteter ved ferskvann også. For så vidt en helt grei vinkling.

Men problemet er at det også er en del fugler som har tatt hintet, og forlatt den mer tradisjonelle skjærgården for å søke lykken i den indre. Slik sett er både måker og skarv blitt et vanlig syn i Hull.

Den lille fiskemåka, som er en trekkfugl, har for så vidt lenge vært en fast gjest, og hører liksom til i vannet. Den er også en fredelig og hyggelig fugl å ha på enkelte skjær, hvor den aler opp et par unger i løpet av sommeren.

Langt verre er det at den store svartbaken har begynt å bli en stadig hyppigere gjest. En skikkelig rovfugl som vet å forsyne seg av det meste den kan få tak i. I sommer har den for eksempel tatt grovt for seg av andungene i Hull.

Jeg traff min kjære hyttenabo en dag i sommer, som kunne fortelle at han hadde sittet på verandaen og fulgt med en andemor med seks små unger på slep. Plutselig slo en stor svartbak seg ned bak ungene, og begynte å forsyne seg. Én etter én plukket den til seg de små dunkledde. Da tre av dem var slukt, var den tydeligvis mett, og forsvant igjen.

Neste dag var den tilbake, og tok trolig de tre siste ungene. For da kom den flygende over hyttebukta med beina til en andunge stikkende ut av nebbet. Dermed var nok det andekullet borte.

Og faktum er at det denne ettersommeren har vært uvanlig mange enslige andemødre å se på vannet i Hull. Det er nesten ingen som har unger igjen.

Nå skal jeg straks ile til å slå fast at naturen i seg selv er brutal og ubarmhjertig. Den ene arten spiser den andre, og bidrar til å holde en balanse. Slik er naturen. Likevel er det noe som ikke helt stemmer når en kystfugl som svartbaken tar turen til ferskvanna på matsøk ...

Fra før har både ender og andre fugler stor nok trussel fra både mink, ravn og kråke i et vann som Hull, om ikke svartbaken også skal blande seg inn. Opprinnelig skulle det være mer enn nok av mat for store måker langs kysten.

Men det er vel kanskje her noe av problemet ligger. Havet er blitt fattigere på fisk, og fiskespisende fugler legger ut på vandringer. Et godt eksempel i så måte er invasjonen av mellomskarven til våre områder som startet for noen år siden. Maten ble borte lenger sør i Europa, og dermed ble det forflytninger nordover.

Om det blir slik at svartbaken blir en stadig mer vanlig gjest i vår sårbare indre skjærgård, gjenstår å se. Men synet av svartbak som nipper i seg den ene andungen etter den andre i et vann som Hull, er uansett et deprimerende syn. Det blir liksom noe som ikke er helt som det skal være ...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags