– Jeg har visst i flere år at jeg skal bo ved sjøen, sier Welo da KV besøker henne på Furuholmen. Med en liten skjærgårdsjeep tar hun oss med på en liten runde rundt øya. Hun har blitt godt kjent, til tross for at hun bare har bodd der i noen få måneder.

– Jeg har blitt tatt så godt imot, det er jeg veldig takknemlig for, sier hun.

Det gule, karakteristiske huset med det store båtnaustet i front synes godt fra fastlandet. Det er tross alt ikke langt over fjorden.

Vel fremme ved brygga på Furuholmen får KVs utsendte beskjed om å ikke ta imot båten ved brygga.

- Jeg må klare det selv, hvis ikke kan jeg ikke bo her ute, sier Welo, mens hun galant får festet tauene samtidig som at strømningene herjer under båten.

Hun var i 40-årene da hun begynte å interessere seg for seiling, og det til tross for at hun har vokst opp på Bygdøy. Men hun har hatt mange sommerferier i motorbåt i voksen alder, så vant til å ferdes på sjøen er hun.

- Jeg vokste opp ved sjøen i Oslo, og der hadde vi en båt, men jeg kan aldri huske at jeg kjørte den, sier hun.

Det er liten tvil om at den tidligere eieren av boligen på Furuholmen var fingernem, for etter hva Lise har hørt har han bygget opp hele eiendommen med sine egne hender. Til og med kjøkkenet har han laget. Men nå skal eiendommen tilpasses Lises liv og livsstil.

– Det skal gjøres en del her, og vi er godt i gang, sier hun.

Vinduer skal byttes ut og bli større, og innvendig skal boligen også få et ansiktsløft. I mellomtida bor Lise på det som i dag ser ut som en byggeplass, men hun er ikke «fin» på det.

– Det går helt fint, men jeg skal innrømme at det blir godt å få det ferdig, sier hun og ler.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Lise har siden hun først ble introdusert til Kragerø på 90-tallet fått et nettverk av gode venner i byen. Hun kjenner mange, og i en årrekke har hun vært aktiv i Kragerø Seilforening. Fordi hun selv ikke lærte å seile som barn, ønsker hun at så mange barn og unge som mulig, skal få denne anledningen.

Hun har hatt med alle tre barnebarna på seilcampen og vært leder av denne i flere år. I år er det bortimot 50 barn og unge som i månedsskiftet juni/juli skal tilbringe fire dager på Saltneven med sosialisering, samarbeid og seiling. Over halvparten av seilerne er fra Kragerødistriktet, resten er sommergjester. En god blanding. Men det er ikke første gang at Lise jobber med arrangementer. I 1998 skrev hun seg inn i historiebøkene i Holmenkollen.

- Jeg var den første kvinnelige, ikke-millitære seremonisjefen i Holmenkollen skifestival og VM skiskyting, sier Lise.

At det var Furuholmen hun skulle ende opp på, var imidlertid ingen selvfølge, men det er heller ikke første gangen at 69-åringen har sett etter et sted å bo i Kragerø.

- Jeg kikket på en leilighet på Skrubben for noen år siden, men den gangen bestemte jeg meg for å ikke kjøpe. Det er jeg glad for i dag, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For da eiendommen på «holmen» ble lagt ut for salg, bestemte hun seg for å dra på visning. Huset var slitt, men Lise så ikke annet enn potensiale.

Eiendommen ble kjøpt i november, og overtakelsen var midt på svarteste vinteren. I februar gikk flyttelasset på lekter ut til huset, og siden den gang har hun blitt værende.

- Det var en bratt læringskurve i vinter, jeg skal innrømme det. Jeg har måttet lære meg å kjenne sjøen. Hvor fryser det til, og hvordan skal jeg håndtere båten? Heldigvis har jeg gode naboer og venner som har lært meg noen gode knep, sier hun og ler.

Men det å flytte til et lite samfunn er kanskje ikke bare bare for en person som har vokst opp i storbyen. Lise forteller at det var uvant i starten, men at hun er mer komfortabel med det nå.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Siden hun flyttet sørover, har arbeidet stort sett kunnet bli gjort fra hjemmekontor. Men neste år venter en annen hverdag.

- Jeg forbereder på en måte pensjonisttilværelsen min. Jeg jobber med revisjon i PWC, og har mulighet til å ha hjemmekontor. Men neste år, da blir jeg pensjonist, og da er det her jeg vil være, sier Lise.

For etter at hun flyttet fra Oslo, har hun kjent på hva det egentlig betyr å bo på en øy.

- Man må tenke på en annen måte nå. Jeg har vel aldri vært så opptatt av værmeldingen før, sier hun.

For det er kanskje ikke alt som er så lettvint, men likevel har hun ikke angret et eneste sekund.

- Jeg sover så godt her. Huset puster, og jeg hører sjøen, noe jeg synes er beroligende, sier hun og fortsetter:

- Og det så vakkert her, også på vinteren. Jeg har ikke angret i det hele tatt.

Men selv om hun blir pensjonist har ikke Lise tenkt å ligge på latsiden. Hun er nemlig svært aktiv, og har i en årrekke både gått på ski og syklet mye i hovedstaden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Som en del av Kragerø Seilforening forteller hun at de nå satser mye på rekruttering blant kragerø-ungdommen, og at foreningslivet vil bli en del av hverdagen også når hun takker for seg i det profesjonelle arbeidslivet.

I tillegg er det mange som venter i spenning på å få dra på besøk til det lille huset på Furuholmen.

- Barn og barnebarn gleder seg, og venninner står i kø, sier Lise og ler.

For på mange måter er ringen kanskje sluttet. Hun vokste opp på Bygdøy med København-båten seilende forbi stuevinduet. Nå er det ferja i kragerøskjærgården som tøffer forbi stuevinduet mens sola går ned over fastlandet.