Denne uka har nok mange hatt litt overtenning, og jeg er intet unntak.

For det å feire nasjonaldagen gjør vi i Norge bedre enn ganske mange andre, og med fare for å si noe vi alle har hørt en gang for mye: Endelig kunne vi feire etter to år med pandemi.

Ikke minst har det vært spesielt for de yngste av oss i år. Flere har ikke kunnet gå i et ordentlig 17. mai-tog før, og både i skoler og barnehager har det blitt øvet mye de siste ukene.

Selv tilbrakte jeg nasjonaldagen på jobb. Vi i KV skulle ha to livesendinger, og det var jeg som var den heldige og ble plassert bak kameraet under barnetoget i Kragerø og bunadstoget i Sannidal.

Men til tross for at jeg var på jobb, fikk jeg en god dose med 17. mai-stemning jeg også.

Jeg er kanskje lettrørt, men da barnetoget kom marsjerende ned Thomesheia på tirsdag, så kom det en liten tåre i øyekroken hos meg.

Det var tydelig at barna hadde øvd, og det er få steder man ser flere og større smil enn i et 17. mai-tog.

På Bygdetunet i Sannidal var det heller ikke mye som skulle til for at kameradama ble rørt, der bunadtoget kom marsjerende opp bakken i alle farger og fasonger. Det var tydelig at det også her vanket et snev av overtenning på noen av de frammøtte barna, og jeg fikk godt selskap av flere nysgjerrige og pratsomme barn der jeg sto bak kameraet.

Det sitter friskt i minnet hvordan jeg selv gledet meg til nasjonaldagen som barn. Til sekkeløp, potetløp, kaker, og ikke minst is. Derfor kan man bare tenke seg hvor mye dagens barn har sett fram til dagen.

For mange av oss voksne var det nok heller om bunaden eller dressen passet som sto for det meste av spenningen i år … Men uansett om den passet eller ikke, så er nok brorparten av oss enige om at det ble en fin dag. Med eller uten bunad, men med en is eller ti i magen.