KVs reportasje fra Tollboden lørdag 20. januar skulle vise interiører fra en fredet bygning «med sjel».

Det skulle man jo forvente, når rehabiliteringen må være planlagt nøye i samråd med fylkeskommunens kulturminnevernetat og Riksantikvaren i løpet av de ti årene fredningssaken på gikk fra 2004 til 2014.

Så avslører reportasjen at interiørene er blitt ribbet og skrapt ned helt til beinet! En eneste salong framstår med eplegrønne vegger over et lavt fotpanel. Alle øvrige «spennende rom» er totalt strippet og står med grove laftevegger som i et fjøs.

Da kjøpmann, reder og trelasthandler Henrich Moss døde i 1784, var hans store nye kjøpmannsgård i Østre Strandgate ennå ikke helt ferdigbygd. Det ble hans enke Anna Maria Josepha, født Tønder, som 8. juli 1785 var eieren da «Madame Josepha og Henrich Mosses nye opbygde Gaard» skulle bli brannforsikret etter en takst på i alt 1800 riksdaler. Da sto altså huset fullt ferdig utstyrt med ovner, maling, tapeter, kjøkken, bryggerhus og så videre.

Enken måtte skaffe seg en ektemann som kunne drive firmaet videre, så i 1788 giftet hun seg med sin fetter, major Peder Falch von Koss (1744–1807). Han skaffet seg borgerskap som trelasthandler i Kragerø i 1789. Men alt i 1792 flyttet paret til Drammen, med sete på det herskapelige Frydenhaug på Strømsø. Fru von Koss var datter av Kragerøs bygfogd Peder Tønder og moren var Elisabeth Giønge. Tønderne hørte til byens øverste sosiale lag, de drev store forretninger og var dessuten universitetsutdannete jurister og dermed tilhørte de embetsklassen. Carsten Hopstock skriver at Tønder-ne var «stolte folk» som ikke lot seg by hva som helst. Josephas kusine Elisabeth Tønder var gift med Poul Biørn. De bygde det storslagne Biørnsborg, som sto ferdig 1800. Elisabeths bror Johannes Tønder tok opp konkurransen med Biørn, og bygde 1796 sin store treetasjes gård (senere kalt Rendtlergården, brent 1886, malt av Thaulow 1882) i Kirkebukta. Branntaksten i 1797 endte på 2000 riksdaler.

På salen i 3. etasje hadde Johannes Tønder to store kakkelovner i moderne «antikk» stil med pyramidetopp, og i denne selskapsetasjen var det hele to spisesaler. Blant møblene fantes 12 gyldenlærstoler med to lenestoler til, dessuten 12 stoler med to lenestoler og en kanapé (sofa), alt med krøllhårsstopping og trukket med mønstret rød plysj. Her var to store speil med forgylte rammer og to ditto med mahognirammer og forgylte bronsebeslag. I salskabinettene sto blant annet to mahogni kortbord med platen trukket med grønn filt, og slik var standarden i dette øvre sjiktet i borgerskapet den gang. Alle slike luksusting «tok man hjem» med skutene, enten fra London eller fra København.

På landet, det vil si på de mange store landstedene ved Kragerø, kunne man godt ha store saler med synlige tømmervegger. Slik var det både på det nå nedbrente Lovisenberg (1789) og er fortsatt på Berg (ferdig 1803). I «bjelkestuen» kunne handelspatrisiatet gladelig utbringe en skål for den norske bonde og synge «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Men ikke i byhuset. Jeg vet ikke noe rikt borgerhjem langs kysten fra Farsund til Tønsberg som har hatt rå tømmervegger i daglig- eller selskapsværelsene. Synlige tømmervegger var bare å se i gangene og på kjøkkenet. Fra Tollboden gir Ildstedskatten i 1812 ifølge Helge Knudsen Strømme beskjed om at første etasje inneholdt storstue, storstuekammer, sengekammer, kjøkken og så videre og 2. etasje en hvidstue, et hvidstuekammer, et blåkammer, samt sal et cetera. De to hvite rommene har ganske sikkert hatt moderne pent hvitmalt treverk i tak, dører og listverk, og eventuelt over et brystningsfelt, kanskje trukne eller tapetserte vegger med mønster på hvit bunn. Vanlig framgangsmåte ved restaurering og bygningsarkeologiske undersøkelser er å foreta fargelagsanalyse på treverk og å kartlegge mange lag tapet eller malt dekor på lerret. Dette kan neppe ha vært gjennomført i Tollboden i de ti årene fredningssaken pågikk, og nå er det for sent å gjøre det.

I Wiborggården fra 1690-årene ble det i 1744 gjort en total om- og påbygging ved Niels Poulsen (Anna Adelers sønn), fordi hans eldste sønn Peder skulle bo der. I dagligstuen ble bjelketaket med kraftige barokke taklister malt dypt prøysserblått, og veggene fikk trolig et betrekk som i mønster og farger sto i stil med taket og dørene. Stuekammeret ved siden av fikk sjokoladebrunt tak, fotpanel med kanskje samme farge som taket, og et voksbehandlet lerretstrekk på veggene, der kineserimotiver i gull sto mot nesten svart bakgrunn. Mørkt, men praktfullt! På salen i sør, som Poulsen lot bygge til, kom det brystning med fyllinger. Også her må veggen hatt betrekk, fordi det alltid senere har vært tapetsert i dette rommet. Husets eldre storstue og et sovekammer fikk glatte limte trepaneler, som er godt bevart.

Et tilsvarende veggutstyr og maling har sikkert også ekteparet Moss villet ha i sitt nye hus i 1780-årene. Slik som Hotell Tollboden i dag presenterer rommene, har aldri noen i Kragerøs velstående borgerskap i 17- eller 1800-årene villet ha det i sine hjem.

Og til avslutning: KV gjentar den gamle misforståelsen som hevder at stenhuset i Tollbodhagen skulle være et av Kragerøs eldste hus, sågar helt tilbake til 1600-tallet. Carsten Hopstock har allerede for mange år siden vist til at første gang dette uthuset ble innlemmet i den tvungne brannforsikring for kjøpstedene, var ved branntakst i 1837, da Staten ved tollvesenet sto som eier. Huset må være bygd omkring 1830 som bod, stall, fjøs og høyloft. Hovedetasjen er murt med slaggstein i kalkmørtel. Det kan ikke være tvil om at steinen kom som returlast med en av malmjaktene som førte malm fra gruvene på Langøy til Fritzøe Jernverk på Langestrand i Larvik.

Det er bevart store og flotte malte portretter av Josephas mor fru byfogd Tønder, av Josepha Moss/von Koss selv, og av hennes siste ektemann major von Koss. Alle tre må være malt samtidig av samme kunster. Bildene er i samme format, og sitter i originale ovale forgylte utskårne rammer.

Hotellet kunne skaffe seg fargekopier i samme størrelse, inntatt i kopier av de gamle rammene. Om husets gamle interiørutstyr er ødelagt, kan iallfall de første beboere komme tilbake til stedet? Men de vil nok gjøre store øyne og kanskje bli nokså forskrekket over hva de får se.

Ulf Hamran

Jevnfør Helge Knudsen Strømmes bok om «Kragerøhus gjennom 350 år» (Kragerø 2015) side 332–341.