Politiets prioriteringer

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

debatt

I et leserinnlegg i Kragerø Blad 24. mars viser politimesteren i Telemark, Anne Rygh Pedersen, at i saken om EUs datalagringsdirektiv så har politiet fullstendig mistet sitt moralske kompass. Hun påstår at politiet står mer eller mindre hjelpeløse i kampen mot kriminalitet dersom de ikke får tilgang til å hente inn og lagre all elektronisk trafikkdata, inkludert mobilbruk, fra hele Norges befolkning.

Denne typen feilaktige skremselspropaganda viser enten at politiet mangler kompetanse innenfor både eksisterende lovverk og mulighet for elektronisk sporing i dag, eller at de bevisst feilinformerer.

Bakgrunnen for EUs datalagringsdirektiv var bekjempelse av terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Til dette har direktivet vist seg usedvanlig lite treffsikkert, og politiet i de land som har innført dette kan ikke vise til at masselagringen av data har noen nevneverdig effekt. Dette er også grunnen til at EU i disse dager selv evaluerer direktivet – det fungerer ikke etter hensikten, og er svært problematisk i forhold til personvernhensyn.

Alle er enige om at politiets virkemidler for å etterforske terrorisme og alvorlig kriminalitet være effektive, men disse må fortsatt være proporsjonale i forhold til dagens trusselbilde og ikke underminere det liberale demokratiet de skal beskytte. Rygh Pedersen forsøker å uskyldiggjøre det EUs eget datatilsyn kaller "et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten". Direktivet pålegger teleselskap å kontinuerlig hente inn og lagre alle typer kommunikasjonsdata landets borgere imellom uten at det foreligger mistanke om kriminelle forhold. Dette gjelder også langt mer omfattende informasjon som teleselskapene i dag ikke lagrer, som hvor du befinner deg når du ringer fra din mobil. Det burde være unødvendig å minne om at teleselskapene er private aktører som selger tjenester til oss som kunder. De er ikke en statlig myndighet underlagt justisdepartementet.

Politiet har fått stadig videre fullmakter og virkemidler nettopp for å kunne følge med i utviklingen. Allerede i 2005 fikk Norge sitt eget "datalagringsdirektiv" i straffeprosessloven § 215a, der politiet få mulighet til å pålegge teletilbydere å sikre data med en gang det er grunn til å tro at det har skjedd en straffbar handling. I stedet for å overvåke hele Norges befolkning hele tiden, skal politiet fokusere på dem som faktisk begår kriminell aktivitet. Selv om Rygh Pedersen forsøker å fremstille det som at politiet ikke har tilgang til lagrede elektroniske spor, så er dette feil.

Av de tiltakene mot organisert kriminalitet, inkludert spredning av barneporno, som politidirektør Ingelin Killengreen tok opp i et intervju med Aftenposten rett før jul var ikke datalagringsdirektivet nevnt med ett ord. Tvert imot sa hun at politiet har mye bedre etterretningssystemer enn før og at det politiet trengte er en omfattende reorganisering for å effektivt kunne møte de utfordringene de sto ovenfor. Ved flere anledninger har politiet selv uttalt at det ikke er mangel på informasjon, men personell og it-kompetanse som hindrer arbeidet.

Når politiet selv velger å skyve barn og unge som er utsatt for overgrep foran seg i kampen om et nytt maktmiddel, så står det i skarp kontrast med rapporten fra en arbeidsgruppe som evaluerte politiets etterforskning av seksuelle overgrep mot barn. Rapporten er en knusende dom over politiets manglende etterforskning og oppfølging av overgrepssaker. Rapporten slår fast at etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet, og viste at av 166 anmeldelser ble de fleste sakene ble henlagt uten etterforskning. Politiets argumentasjon i denne debatten må for dem oppleves som et nytt overgrep.

Rygh Pedersen nevner også et tilleggsmoment for Telemark, som har mange redningsaksjoner i løpet av året, er at trafikkdata også brukes i søk etter savnede personer. Dersom politiet har bruk for 2 år gamle data i forbindelse med pågående redningsaksjoner, så har politiet i Telemark et helt annet problem enn tilgang på trafikkdata.

En av bekymringene rundt innføringen av et så omfattende register over all elektronisk kommunikasjon mellom norske borgere, er hva mer direktivet kan brukes til. I formålet om å bekjempe terror står det ingenting om annen nettvirksomhet eller søk etter savnede personer. Politiet beviser nå en betenkelig vilje til å gå langt utenfor det direktivet opprinnelig var tiltenkt. Hvor vil det stoppe?

Politiet har de verktøyene de trenger for å trygge vår hverdag. Vi forventer at disse brukes kompetent og effektivt. At politimesteren i Telemark i synes å være kjent med disse løses ikke av datalagringsdirektivet.



Heidi Nordby Lunde, nestleder, Stopp datalagringsdirektivet!

Artikkeltags