Næringsutviklingen

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

debatt



Jan Erik Marius Schulze ber meg om konstruktive innspill.



Kragerø kommune sliter med økonomien pga. dårlig administrasjon, men mer grunnleggende pga. endringer i næringsgrunnlaget. For å få litt perspektiv og grunnlag begynner jeg i dette innlegget med litt enkel og lokal økonomisk historie. Dette kan mange andre mye bedre enn meg, og de kan. kan forhåpentligvis utfylle meg – i hva jeg glemmer og tar feil i.



«Nasjonen Kragerø»

Kragerø har så liten befolkning at selvforsyning – lokal produksjon til lokal konsum – er dømt til å være forsvinnende liten.

Teknisk utvikling har muliggjort effektiv storskalaproduksjon, og konsentrert/sentralisert produksjonen over hele verden. Slik teknisk utvikling er hovedgrunnen til at Kragerø i dag har fått så ekstremt snevert næringsgrunnlag, sammenliknet med f.eks. i 1960. Derfor er også Kragerø blitt mye mer sårbar for økonomiske endringer. Slik teknisk utvikling er også grunnen til at det er så mye mer transport enn før.

Innbyggerne i Kragerø kommune konsumerer derfor en mengde varer og tjenester som ikke produseres her. Motytelsen må være arbeid og produksjon, som «eksporteres» ut kommunen.



Eksport

Kragerøs kjerne-sysselsetting baserer seg på «eksport» ut av kommunen. All annen sysselsetting avhenger av denne: Forsvinner «eksportjobbene» så forsvinner også etter hvert butikker, skoler osv. Jordbruket og gruvedrift er nesten forsvunnet, og vi står igjen med foredling (industri) og tjenesteproduksjon. Disse er avhengig av flere forhold: Råvarer, kunnskap, og avsetning – samt å forene disse gjennom god administrasjon og transport.



Transportnav for råvarer

Et lite tilbakeblikk: Kragerø hadde fra 1500 tallet et konkurransefortrinn – ved sin plassering mellom havet og spesielt Kammerfossvassdraget. I likhet med de fleste byer, ble Kagerø derfor etablert som et transportknutepunkt – med havet som transportvei for utskiping av tømmer og dessuten fisk. Senere ble andre bedrifter etablert som også benyttet seg av lokale råvarer, spesielt gruveindustrien.



Industri

Med økt kompetanse i befolkningen ble det gradvis etablert «bearbeidende industri», der man foredlet råvarene. Jeg har ikke statistikk over Kragerøs bransjemessige sysselsetting, men det yrkesmessige mangfoldet og sysselsettingen i industrien toppet seg vel rundt 1960, og begge begynte å falle for alvor rundt 1970.

Dette falt sammen med økende internasjonal frihandel og den europeiske krisa innen kull, stål bil og verftsindustrien – omtrent ved oljeprishoppene – og som følge av økt konkurranse fra lavkostland som f.eks. Japan innen disse bransjene. Dette skapte kjedereaksjoner innen andre bransjer i Vesten, som også nådde Norge og Kragerø.



Fra transportnav til bakevje

I dag har Kragerø få lokale råvarer som verden trenger. Gunstig transport er heller ikke noe konkurransefortrinn for Kragerø: Byen ligger ikke lenger mellom råvarene og markedet. Jernbanen er forsvunnet, og nesten alle dagens produkter fra Kragerø-området transporteres på veiene. Den nye innfartsveien bedrer forholdene, men gir ikke Kragerø noe fortrinn, fordi E18 er underdimensjonert og en krøttersti sammenliknet med våre nabolands veier. Kragerø har dermed gått fra å være et transportnav til å bli en bakevje.



Handel

Andre byer har blitt etablert som administrasjons- og handelssentre for befolkningsrike oppland. Det er ikke tilfelle for Kragerø, annet enn i noen uker om sommeren – som bare øker omsetningen rundt 10 % på årsbasis. Kragerø sentrum har et kjempefortrinn i trivelighet, men står i fare for å komme under en terskel, hvorpå man blir uinteressant som kjøpesenter, spesielt for utenbys kunder. Skal Kragerø øke sin betydning her eller i det minst redde det man har, må forhold legges til rette for å bli konkurransedyktig, ikke minst når det gjelder infrastruktur (lett atkomst, billig parkering), som i dag er forsømt.



Turisme


Kragerø har naturlige fortrinn i sin vakre beliggenhet og trivelige bebyggelse. Det ble Kragerøs nye «råvare» etter industrien. Byen har derfor i de siste par tiårene forsøkt å kompensere nedgangen i industrien med økt sysselsetting innen tjenester, spesielt turisme og tilknyttede håndverkstjenester.

Det har vært et uttalt politisk mål, men jeg vet ikke hva som konkret har blitt gjort utenom å ha et turistkontor om sommeren, tidvis en reiselivssjef, og å tillate utstrakt bygging i skjærgården. Dette har gitt bygningsbransjen et midlertidig løft, men dette har en naturlig begrensning: – før idyllen ikke lenger er så idyllisk og «råvaren» er ødelagt.

Problemet er også at sysselsettingen i tjenestenæringer er sesongbetont, væravhengig og dårlig betalt. Håndverkstjenester unntatt. Totalt sett er turisme i Norge et dårlig alternativ for et velstandssamfunn. Kvalitetsindustri og kunnskapstjenester er bedre alternativ, men de krever innsats.



Kunnskap

Ligger man ikke plassert som et handelsknutepunkt, og har man ikke varige råvarer, så kan man leve av kunnskap. De fremste industriregioner i verden er tydelige bevis på dette – som Sør-Tyskland, Sør-Korea og Japan. Allerede fønikerne for 3500 år siden visste dette. De satset på kunnskap og foredling, ikke på råvarer eller ren handelsvirksomhet.

Industri og tjenesteyting er avhengige av råvarer, kunnskap, og avsetning – samt å forene disse gjennom god administrasjon og transport. Råvarer er det lite vi kan gjøre noe med, hvis ikke vi finner noe nye. Når det gjelder «råvaren» for turismen så er det bare en ting å gjøre: Gjør byen og landskapet vakrere. Dessuten kan Kragerø fortsette å fremmed god utdanning, -infrastruktur, og -administrasjon.

Dessuten, gjennom historien har mange forstått betydningen av å dra i lag. Oversatt til næringspolitikk betyr det å spesialisere seg og lage næringsklynger av bedrifter som hjelper hverandre på forskjellige hvis, men også konkurrerer f.eks. om arbeidskraft. Silicon Valley og maritime klynger på Vestlandet er to kjente eksempler. Kragerø er for lite – og har f.eks. for få flinke hoder – til å satse på alle bransjer samtidig. Man må velge bevisst, og man må satse hardt og strategisk – på noen få kunnskapsrettede næringer – og helst fleksible slike, som kan omstille seg når markeder snur.

Kragerø har i dag noen, men ikke mange «eksport»-bedrifter som lever av kunnskap. Men også tradisjonelle industrier kan snus til å bli kunnskapsbasert, f.eks. ved mer intelligent produksjon – som kan oppveie for lave lønninger i konkurrerende land. Bedrifter må støttes og hjelpes til å samarbeide. For, det er uendelig mye vanskeligere å skape nye næringer og kompetanse enn å bygge ut det man allerede har.

Arno Mong Daastøl

Artikkeltags