«Kulturistens» glade alternativ?

DEL

Få eavis og alt på kv.no - kun 49 kr for de to første månedene

innlegg

Denne artikkelen skrev jeg for nesten to år siden – og den passer kanskje best i disse juletider? Budskapet er: Kragerø, ikke gråt fordi du ikke får et nytt kulturhus. Du kan få noe morsommere og koseligere: Et folkelig nettverk som lar deg bruke det kulturhuset som Kragerø sentrum allerede er mye bedre.

Kanskje bør Kragerø tenke utradisjonelt om kulturhus? Kanskje vi bare trenger et billig lite nettverk? Så enkelt!

Jeg er villig til å vedde – i hvert fall én halvliter – på at ni av ti av dem som vil ha kulturhus, også vil bevare Kragerøs tradisjonelle særpreg – smått, rotete og ordentlig sjarmerende. Det liker turistene også.

Men et kulturhus er stort og prangende – og et «signalbygg»? Enda mer annerledes.

Hvorfor gjør kulturhusentusiastene unntak for kulturhus? Er det ikke ukulturelt, nesten en selvmotsigelse? At et kulturhus bryter så dramatisk med kulturtradisjonen – og unnskyld meg – men hvorfor skal Kragerø være så fordømrade kjedelig, og ape etter andre byer med store kulturhus? Som slett ikke alltid går så bra. Faktisk.

Så: Hvor liten skal du egentlig være, for å være nødt til å tenke så stort – som et svært kulturhus. Altså: Kragerø, kjenn etter hvor stor du egentlig er, og sett magemålet deretter. Og det kan være smartere og mye hyggeligere enn du tror – om du tenker etter. Det har faktisk skjedd noe siden 1950-tallet og Stalins kulturpalasser.

Kragerø klarer heller ikke å konkurrere med store naboer på dette gigantomane planet, fordi de har mer ressurser. Er det ikke bedre å tenke selv, og finne en annen løsning og form som passer Kragerø bedre?

Først: Hvorfor skal all aktivitet sentraliseres i ett stort kulturhus? Og – skal det da bli sånn at én konge på haugen, eller en eller annen komité, skal sitte og diktere hvem som skal få lov til å bruke det? Og til hvilke priser? Kom ikke og fortell meg at det blir billig! Det er veldokumentert.

Resultatet av et stort kulturpalass kan bli mindre aktivitet på grasrota, fordi den kan bli årelatt for å betale palasset. Dermed blir kulturpalasset lett et tomt skall, et kulturmausoleum der grasrotkulturen døde – en vampyr (mausoleum = hus for de døde).

Kragerø har et anarkistisk mylder av små foreninger og lokaler, som lever, gror og blomstrer på egen hånd. Og Kragerø har nesten allerede et kulturhus, for nede i byen ligger lokalene så tett at de nesten er i samme bygg. Stort sett er lokalene store nok, og hadde de vært større – så ville det ofte ikke vært så trivelig.

Poenget er: Kragerø har jo allerede minst én koselig kulturstue! Kragerø bør tenke over at det kan være bedre å bygge på det man har, heller enn å drømme (alt for) stort – og kanskje ødelegge hva man har – og risikere å ende på fattighuset. Så derfor, stikk fingeren i jorda. Hva lukter du? Jo, grasrotliv!

For kanskje ingen småbyer i Norge har et slikt intimt kulturområde, som det vi har rundt Lilletorvet. Andre iherdige sjeler på utestedene bør vi heller ikke glemme: Galeien, Oskar, Jensemann, på Skåtøy, Portør, Jomfruland, Valle, Stabbestad og så videre. Noe av hovedsjarmen på sommeren er jo å farte rundt på alle disse – ikke være bare ett sted.

Ta av skylappene og se hva Kragerø allerede har! Ta vare på disse stedene og utvikle dem videre. Den beste måten folk flest kan støtte kulturlivet i Kragerø på er å bruke det. Men når det er sagt – får noen av disse stedene fast kulturstøtte fra kommunen? Neppe. Ikke har de vel bedt om det heller, men bruk dem.

Jeg tror at Kragerø bør tenke nytt om kulturhus, og se hva vår tid har gjort mulig. Istedenfor å ønske seg en god gammeldags dinosaur av et kulturhus fra sovjettiden, et kulturpalass, som kan ta knekken på grasrotlivet, så bør Kragerø i stedet organisere seg anarkistisk som internett og Wikipedia. Mange små forbinder seg frivillig med hverandre i et nettverk, som sprenger alle grenser. Kragerø trenger virkelig ikke et stort dyrt monument over gammeldags tenkning.

Kragerø trenger i stedet et nettverk som kan forbinde alt det man allerede har i dag, og mer til. På internett finnes det mange oversikter over hva som skjer i Kragerø. Her er noen: krageroby.no, kv.no, kragerokystperlene.no, visitkragero.no, dittdistrikt.no, facebook.com. Men ingen er særlig omfattende eller oppdatert. Det er problemet.

Støtte til oppbygging av minst et slikt «Hva skjer’a?»-sted på internett bør være en prioritert, enkel og billig oppgave for kommune og foreningsliv – om enn 15 år forsinket. Men det kan gjøres nå – og med umiddelbar effekt langt utover byens grenser – fordi nettet er globalt, og rekker både til Risør, Tørdal, Grenland og Larvik.

Nettstedet må ha «gjensidige» funksjoner, som Wordpress, slik at folk flest kan oppdatere selv uten at en «storebror» må gjøre alt, og som regel for sent. Alt som trengs er å sponse en ildsjel med noen få timers arbeid hver uke. Dette er garantert billigere enn et kulturhus, og mer kreativt og morsomt.

Men alle er jo ikke på nett og fjesboka hele tida. Så et fysisk knutepunkt for aktiviteter bør vi vel også ha i sentrum for info om treffsted og -tid, for grupper som driver med gitar, kor, jakt, sjakk, foto, frimerker, sport, fugletitting og så videre – en «fildelingstjener» på nettspråket – med gratis nettilgang.

Det er kanskje lurt å legge dette kulturknutepunktet sammen med turistkontoret og en internettkafé – så kan kragerøfolk bli turister i sin egen by. Og dermed oppdage alt som skjer i det skjulte, rett rundt hjørnet, og turister får umiddelbart tilgang på alt som skjer i Kragerø – også før de ankommer.

Felles møteplasser finnes det jo bøtter av i sentrum, ledige lokaler også. Men har noen oversikten over disse? Nei. Som sagt; bruk det som finnes, og utnytt det bedre!

Et slikt nettverk ville være mer i Kragerøs ånd. Smått og rotete med masse viltert selvorganisert liv på grasrota. Kragerø kunne bli et forbilde langt utover byen selv – for en levende lokal grasrotbevegelse innen folkelig kulturliv. En kulturmodell som lar folk selv bestemme programmet umiddelbart – og uten at lokalsamfunnet går konkurs på å bygge halvtomme skall.

Arno Mong Daastøl

Artikkeltags