Gå til sidens hovedinnhold

Lege pluss lege er lik sant - om systemlojalitet og ansvarsfraskrivelse

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er vår, og jeg skulle ha lekt med datteren min i solen. Skrevet på eksamen. Planlagt en korona-forsinket minnestund for faren min, Einar Bang. Det er allikevel ikke der tankene mine er. De kretser stadig rundt dette spørsmålet: Hvordan det er mulig at faren min døde, i panikk over å ikke få puste, mens han var innlagt på sykehuset der han skulle få hjelp, og at ingen blir stilt til ansvar for dette.

Pappa var en av fem stykker som døde på Sykehuset Telemark i forbindelse med smitteutbruddet i desember 2020. 25 smittede ansatte, 17 smittede pasienter. Dette var et sted der man forventer at smittevern sitter i ryggmargen av organisasjonen. Særlig etter nesten ett år med pandemi. Og så viste det seg at man hadde gjort svært lite for å forhindre smittespredning – selv ikke på en avdeling med ytterst sårbare pasienter.

I etterkant gransket sykehuset seg selv, og kom fram til at de måtte bli bedre på enkelte områder. Statsforvalteren i Telemark har avvist vår anmodning om ekstern gransking. Jeg mener at noen utenfor sykehuset skal bekrefte at det som skjedde var en stor og alvorlig hendelse der en rekke ting gikk galt, som samfunn har vi en plikt til å granske slike hendelser grundig og på nøytralt grunnlag for å forsikre oss om alle kort kommer på bordet og at noe liknende aldri skjer igjen. Det er uforståelig at statsforvalteren forhindrer en slik gransking.

Når for eksempel ulykker skjer tilknyttet transport i det offentlige, kobles Havarikommisjonen automatisk inn. Politiet etterforsker alvorlige kriminelle handlinger, og disse behandles eventuelt videre i rettssystemet. Dette tar vi som en selvfølge. Hvorfor skal ikke det samme gjelde et sykehus? Når fem mennesker mister livet p.g.a. manglende kunnskap og uansvarlig ledelse ved et offentlig sykehus, skal de da kunne granske seg selv, konkludere med at de heldigvis er «en lærende organisasjon» og være ferdig med det? Hvor er rettssikkerheten for pasientene og deres pårørende? Og hvordan kan dette da løftes opp på nasjonalt nivå, slik det gjøres når en ekstern gransking skjer ved f.eks. forlis, flyhavari eller i særskilte dommer som skaper presedens?

Helsepersonell er lite overrasket når jeg forteller dem at vår anmodning om eksternt tilsyn av Sykehuset Telemark ble avvist av Statsforvalteren, med grunnlag i sykehusets egen rapport og fylkeslegens klagebehandling. De forklarer det med systemlojalitet. For lege pluss lege er lik sant, og man går ikke imot sine egne.

Kan det virkelig være slik? At lojaliteten til systemet er så sterk at man ikke kan regne med rettferdig behandling? Er det en kultur for ikke å stille spørsmål ved hverandres kompetanse? En frykt for å tråkke på tær? Jeg spør, fordi jeg ikke kan begripe hvordan Statsforvalteren i Telemark lot være å granske denne saken, men ikke mistet all tillit som objektivt, forvaltende organ i fylket. I samtale med pasientombudet ble jeg fortalt at mange dessverre får sakene sine avvist hos Statsforvalteren. Virkelig? Hvorfor? Er dette også et strukturelt problem?

Jeg skulle ønske at jeg kunne få en forklaring, som åpnet for muligheten til å klage videre til noen på vedtaket om ikke å opprette tilsyn mot Skien sykehus. Men, som brevet fra Statsforvalteren i Telemark kategorisk fastslår: «Beslutningen om å ikke opprette tilsynssak kan ikke påklages». Så da står jeg igjen, uten at jeg har fått reelle svar på hva som var årsaken til min fars meningsløse skjebne. Så må jeg eventuelt selv ta påkjenningen og kostnaden med et søksmål, hvor jeg vil møte en massiv institusjon med ressurser og økonomiske muskler jeg ikke har. Er det rett at det skal være slik?

Ida Storevik Bang

Kommentarer til denne saken